nonsens

For tiden, innser jeg i større og større grad at jeg ikke er på riktig sted. Det er ikke her jeg hører til, det er ikke dette jeg skal gjøre, og jeg selv er ikke den jeg trodde jeg var. Denne følelsen, som lenge bare har ligget under huden uten å helt få riktig feste, som bare har vært anelsen om at det er noe som skurrer, blir bare tydeligere for hver dag som går, og jeg holder på å kveles av den, fordi jeg fortsatt er her og fortsatt ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke fortsette sånn? Det er som om livet jeg lever sløver meg ned - jobbe, sove, spise, henge, drikke, hva skal jeg ha på meg, hva skal jeg si, hvor skal jeg dra i dag, hvem skal jeg ringe etterpå, hvem spiller i kveld, hva skal jeg lage til middag, det er så mange spørsmål som er helt uvesentlige, helt fullkomment meningsløse, og nesten alle rundt meg er også litt sånn, tømt for egentlig mening. Jeg har ikke tenkt å flyte gjennom tilværelsen bare fordi dere gjør det, jeg vil ikke bli i Oslo bare fordi jeg romantiserer både bysommeren og vinterdepresjonen, fordi det å fornye kontrakten og sykle opp på blindern er det greieste alternativet, det som krever aller minst og som samtidig er akseptabelt sett fra et utenfraperspektiv. Oslo er fint nok det, men jeg hater å være fanget her, hater at jeg vugger meg selv inn i en slags apati forkledd som rastløshet, planløshet, som selve bildet på å være tidlig i tjueåra. 

7 kommentarer

mari

23.06.2013 kl.00:20

jeg griner og griner og griner av dette

det bare treffer så jævlig overalt

eigenarta

23.06.2013 kl.11:44

mari: oi. du. nå vet jeg ikke hva jeg skal si. det var veldig fint, men også trist å høre.

Maria.

27.06.2013 kl.01:42

Du skriver så bra og treffende. Kjenner meg igjen. Håper du bryter løs og finner riktig sted.

Maria

28.06.2013 kl.02:13

<3

K.

23.09.2013 kl.11:09

Melankolien som setter seg i kroppen når man stiller seg disse spørsmålene og føler seg bortkommen, er jo egentlig litt godt.

K.

23.09.2013 kl.11:11

http://open.spotify.com/track/1WUjpuudzCY9uD4dgbF8DM

K.

23.09.2013 kl.11:26

Jeg har en følelse i kroppen, men den kan ikke beskrives. Det er ikke ord som kan gi det riktige bildet på følelsen. Den er tung. Smerte i tung flytende masse har lagt seg som et mørkt teppe over kroppen min. En rustning. Den begrenser, men beskytter og. Den har hvilt over meg en stund nå, og dratt meg med seg ned i dypet. I et dyp av melankoli. Jeg tror jeg trenger hjelp. Jeg vil ikke. Sannheten er at jeg liker å føle melankolien i kroppen. Den gjør det lettere å se det vakre i livet og sørge over livet. Jeg er syk.

Gjør meg glad:

hits