nyanser:

Men det jeg husker, det jeg faktisk ser for meg når jeg prøver å huske ansiktet ditt, er uttrykket du hadde da vi sto øverst i trappa den mandagen. Det er et uttrykk jeg ikke klarer å beskrive, dødt og levende på samme tid, og for første gang forsto jeg hva det innebærer å beskrive noens ansikt som grått. Som om du liksom glemte å holde trekkene dine på plass, sånn som man jo vanligvis gjør, i alle fall mer eller mindre, man holder dem der man vil, kontrollerer sitt eget uttrykk - nøyaktig hvor mye av innsiden som skal vises på utsiden - bare at akkurat da glapp den kontrollen, alle følelser kom til syne, som om utsiden i et øyeblikk bare var innside.

Én kommentar

T

10.06.2013 kl.23:21

Åh. Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet. I øyeblikket er jeg blind for sånt, helt til etterpå, da det er alt jeg ser.

Gjør meg glad:

hits