krampetrekning:

Jeg møtte en gutt jeg trodde jeg kunne stole på, og mistet kanskje en venn omtrent samtidig. Om det henger sammen, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg brukte den blå anorakken helt til det ble altfor varmt, og at jeg plutselig går litt oftere langs Akerselva enn før. Det er blitt som dobbel kjærlighetssorg, og jeg gjør alt jeg kan for å ha det bra: jeg sover i rent sengetøy, rydder, sørger for at de fineste genserne mine alltid er nyvaskede, prøver å spise ordentlig, puster dypt inn for å kjenne lukten av syriner og nesten-sommer, har blomster på skrivebordet, bestiller teaterbilletter, drikker, danser, overnatter hos venninner, passer i det hele tatt på å leve, bare at det er ikke er å leve. Det er å overleve. Jeg holder hodet over vannet, men gjør alt halvveis, glemmer hvor jeg er, hva jeg gjør. Jeg er ikke alene, jeg vet hvor jeg skal snu meg. Og blir jeg alene, hører jeg på Beyoncé og øver på å shake ass. Men ikke sant, det hjelper ikke hvor mye jeg snakker eller hvor mye hofter jeg vrikker, når det er en som ikke er verdt tida mi og en som bare har forsvunnet.

4 kommentarer

M

02.06.2013 kl.20:42

det er så sjukt hvordan du klarer å sette ord på ting som er så vanskelig å sette ord på.

like sjukt å klikke seg inn her og lese et innlegg som beskriver nærmest akkurat hvordan man har det sjæl

mari

02.06.2013 kl.22:40

jeg elsker deg for at denne bloggen finnes.

neverendingcircles

02.06.2013 kl.22:48

"Det er å overleve". Åhh - det er akkurat det det er! Jeg har overlevd ved å være opptatt. Hatt ting på planen, konstant. Nå åpner sommerferien seg - og jeg planlegger et nytt prosjekt annenhver dag. Ikke for å leve - men for å overleve. Takk for et innlegg som traff meg midt i magen, men som jeg likevel skulle ønske ikke gjorde det. Og du - en dag! En dag, er det (helt) okei igjen!

håkon

09.06.2013 kl.23:19

du er så latterlig fin

Gjør meg glad:

hits