en liten tekst om musikk, skrevet engang i vinter

Håkan Hellström har bare én sang jeg liker. Om jeg hører på den, ser jeg: vinduer ut mot en grusbane, grå plaststoler, grå mur, grå linoleum, bretonstriper på bomull, halskrevne skrivebøker. Mykt sollys. Mildt. Det er et mildt minne. Nå hører jeg på vinyler med pianostykker; spillelister med vestlandsrap eller med Nick Cave; klimpring på gitar i stua; Chet på kjøkkenet. Det kommer til å minne meg om å ta t-banen om morgenen med nesa ned i skjerfet, om teak, om kaldt badegulv. Om å være sykt glad i noen, i mange, men også om å være alene. Jeg prøver å fange alt i musikk, men jeg vet ikke. Man vet jo ikke før etterpå.

5 kommentarer

samovaren

12.03.2013 kl.15:37

eg er glad du delte han med oss. du skriv så fint.

regndrope

12.03.2013 kl.16:47

vakkert skrive. enkelte songar blir så fulle av minner.

ingen vet om denne bloggen

12.03.2013 kl.17:46

"man vet jo ikke før etterpå"

<3

lille-t

20.03.2013 kl.21:26

Det er litt rart det der, at det vi hører på former det vi tenker om det vi gjorde. Å ligge å grine på badegulvet mens man hører på Bon iver er ikke det samme som å ligge på badegulvet å grine, liksom. Også er det interessant hvordan dette kommer til å bli for oss når vi ser tilbake. Jeg har en spilleliste med hundre sanger for hver årstid hvert år. Uendelig, nesten. Mens pappa hadde tretti plater og mamma hadde kassettspiller og smokey. Kanskje det gjør at vi husker kveldene på tregulvet og gåturene i mørket og innleveringer av obligatoriske oppgaver og koking av havregrøt og alt det der litt bedre. Eller kanskje vi bare glemmer alt til slutt uansett.

virveldraape

30.03.2013 kl.02:15

Du, jeg har lest de siste postene dine, og vil fortelle at du virker så himla bra! Jeg liker å tenke på at vi bor i samme by, at du finnes, at du føler, tenker, er. Det er så fint.

Gjør meg glad:

hits