det var alt

Ok. 

Jeg har hodet over vannet igjen, musikken og råskapen til Liam O'Connor, jeg har blå skinnhansker og et skjerf jeg har ønsket meg i tre år. Rett rygg. Puster ikke dypt, men puster nok. Gir vekk ordene til T.S Eliot til han som burde si dem til meg, han som sa: Hold on tight. 

And down we went, ikke sant, i alle fall snart, i alle fall jeg. Det er bedre å ha elsket og mistet enn å aldri ha elsket, det er en klisjé, sa han, men klisjeer kommer etsteds fra. Og jeg er jo enig, hallo, men trenger det å gjøre så vondt for det? Det er som med den hulelignelsen, bare at jeg ble tvunget inn igjen og vet at det finnes en hel virkelighet der ute som jeg ikke får se og ikke kan forklare. Men det er jo i grunnen en generell følelse.

Det er ikke mer enn at jeg kommer til å savne ham, jeg kommer til å savne ham så forferdelig og jeg gruer meg, til tomheten jeg vet at kommer om mindre enn en uke, til usikkerheten, til å sove alene, til å ikke kunne la fingertuppene gli over det der skjegget noen gang igjen. Det er bare det. Jeg gruer meg så jævlig.

3 kommentarer

Marte Isaksen

26.nov.2011 kl.11:07

:( dette var skikkelig vondt og fint å lese. Tiden leger alle sår <3

Nikita

26.nov.2011 kl.19:51

Jeg synes så forferdelig synd på deg, jeg har virkelig ikke ord...

Men ja. Det er bedre å ha elsket og mistet, enn ikke å ha elsket i det hele tatt. Det er veldig sant. Jeg er glad for at du fikk oppleve det, selv om jeg synes det er forferdelig at du må ha det vondt når du drar.

ragni

28.nov.2011 kl.18:12

det høres forferdelig vondt ut.

internettklem sendes i din retning.

Gjør meg glad:

hits