forlatt i en amerikansk storby

jeg er så forrvirret. så sliten. hver eneste muskel i meg har lyst til å resignere, gi opp, men jeg lar dem ikke. det eneste jeg trenger er å snakke med noen som vil høre på meg, fortelle meg hva jeg skal gjøre. kjenne noens armer (helst hans armer) hardt rundt skuldrene mine; følelsen av trygghet, av å kunne puste ut. for det er sånn det er, som å aldri helt få puste, la meg selv puste. hvis jeg slipper nå, hvis jeg fyller lungene, faller jeg. 

(og jeg vet hva som kommer til å skje når jeg reiser: vi kommer kanskje til å holde kontakten en stund, men som med alt annet vil vi stoppe, kanskje jeg først, men sannsynligvis ikke, og et vennskap og et kjærlighetsforhold vil være over for alltid, det er det som alltid skjer, det er sånn livet er, men det gjør meg så ufattelig sliten allikevel.)

alt jeg ser rundt meg virker så absurd, alle disse hyllene med amerikansk julepynt, tallerkner dekorert med grønt og rødt og gull, røde duker, pent innpakkede bokser med konfekt, julemusikk på anlegget hallo det er jo bare november hold kjeft for helvete, mennesker mennesker mennesker. og jeg. ingenting her inne føles virkelig akkurat nå. jeg hører ikke til her. 

jeg har lyst til å hyperventilere, gråte, velte bordet jeg sitter ved og falle sammen på gulvet, skrike og velte disse hyllene med forferdelig julepynt eller i det minste knuge et eller annet så hardt at det knuser, et glass, hva som helst, men jeg gjør ingen av delene (jeg gjør aldri det). hele jeg er et skrik, helt ut til fingertuppene, knust glass, negler mot en tavle, og jeg puster nesten ikke, tør ikke trekke pusten dypt.

faen. faen faen faenfaenfaen. jeg drukner snart. 

 

3 kommentarer

marire

22.nov.2011 kl.23:33

stor klem. selv om det kanskje ikke hjelper. enda en, kanskje det hjelper nå? enda en og enda en og enda en og jeg håper det kanskje hjelper i alle fall bittelitt.

kjersti

23.nov.2011 kl.00:20

jenta mi. ring meg i morgen. send meldinhg. så avtaler vi et eksakt tidspunkt å snakke skikkelig på, eller snakker der og da. værsåsnill?

Nikita

26.nov.2011 kl.19:48

Åh, huffhuffhuff, så vondt og trist. Jeg hater at det er det som skjer, at man bare mister kontakten og glemmer, det er ikke slik det burde vært.

Og jeg hater at du føler deg sånn, det er så trist, og du er alt for fin til å ha det så vondt. Det er forferdelig når man ikke er mer enn skrik og knust glass...

Gjør meg glad:

hits