forlatt i en amerikansk storby

jeg er s forrvirret. s sliten. hver eneste muskel i meg har lyst til resignere, gi opp, men jeg lar dem ikke. det eneste jeg trenger er snakke med noen som vil hre p meg, fortelle meg hva jeg skal gjre. kjenne noens armer (helst hans armer) hardt rundt skuldrene mine; flelsen av trygghet, av kunne puste ut. for det er snn det er, som aldri helt f puste, la meg selv puste. hvis jeg slipper n, hvis jeg fyller lungene, faller jeg.

(og jeg vet hva som kommer til skje nr jeg reiser: vi kommer kanskje til holde kontakten en stund, men som med alt annet vil vi stoppe, kanskje jeg frst, men sannsynligvis ikke, og et vennskap og et kjrlighetsforhold vil vre over for alltid, det er det som alltid skjer, det er snn livet er, men det gjr meg s ufattelig sliten allikevel.)

alt jeg ser rundt meg virker s absurd, alle disse hyllene med amerikansk julepynt, tallerkner dekorert med grnt og rdt og gull, rde duker, pent innpakkede bokser med konfekt, julemusikk p anlegget hallo det er jo bare november hold kjeft for helvete, mennesker mennesker mennesker. og jeg. ingenting her inne fles virkelig akkurat n. jeg hrer ikke til her.

jeg har lyst til hyperventilere, grte, velte bordet jeg sitter ved og falle sammen p gulvet, skrike og velte disse hyllene med forferdelig julepynt eller i det minste knuge et eller annet s hardt at det knuser, et glass, hva som helst, men jeg gjr ingen av delene (jeg gjr aldri det). hele jeg er et skrik, helt ut til fingertuppene, knust glass, negler mot en tavle, og jeg puster nesten ikke, tr ikke trekke pusten dypt.

faen. faen faen faenfaenfaen. jeg drukner snart.

3 kommentarer

marire

22.nov.2011 kl.23:33

stor klem. selv om det kanskje ikke hjelper. enda en, kanskje det hjelper n? enda en og enda en og enda en og jeg hper det kanskje hjelper i alle fall bittelitt.

kjersti

23.nov.2011 kl.00:20

jenta mi. ring meg i morgen. send meldinhg. s avtaler vi et eksakt tidspunkt snakke skikkelig p, eller snakker der og da. vrssnill?

Nikita

26.nov.2011 kl.19:48

h, huffhuffhuff, s vondt og trist. Jeg hater at det er det som skjer, at man bare mister kontakten og glemmer, det er ikke slik det burde vrt.

Og jeg hater at du fler deg snn, det er s trist, og du er alt for fin til ha det s vondt. Det er forferdelig nr man ikke er mer enn skrik og knust glass...

Gjr meg glad:

hits