mine dager i paris

De spiller Bernhoft på radioen i dag. Stay with me, synger han, og det minner meg om deg. Det minner meg om dere, om oss, om det som var. Du må ikke bli en av dem som bare forsvinner, fikk jeg høre. Og jeg er så redd for det samme, jeg er det. Men det kommer jo til å skje, gjør det ikke? Noen kommer ikke til å alltid kunne være tilstede.

Vi har reist i fra hverandre og det er så fjernt, fortsatt så fjernt - og jeg liker det ikke, jeg vil skjønne det slik at jeg kan holde på de øyeblikkene jeg snakker sånn om, de som der var nå, som var oss. Jeg tror kanskje det verste er tanken på at vi aldri vil være sammen slik igjen, aldri noensinne.

Jeg synes livet bare forsvinner forbi meg, uten at jeg helt klarer å skjønne det selv alltid.

Men jeg prøver jo, jeg prøver å holde fast ved hver eneste hverdagssituasjon, hver enkelt samtale, hver gang vi lo til det ikke var pust igjen. Det er et umulig prosjekt. Samtidig er det fint at det føles sånn: Det er godt å vite at dette året har vært så vellykket at det å avslutte blir overveldende trist. Bittersøtt, var det en som sa.

Jeg er enig. Bittersøtt.

5 kommentarer

Marte Isaksen

25.mai.2011 kl.12:02

Veldig fint skrevet! :')

Eira

25.mai.2011 kl.13:35

Jeg tenker at det ikke er verdt å tviholde på hvordan ting har vært - men likevel viktig, og deilig, og tenke over hva som har skjedd, hva en har opplevd. Vennskap vil ikke være de samme gjennom et helt liv, for man endrer seg, livet endrer seg, plutselig bor man ikke i samme by, plutselig gjør man det, men det som er så deilig å føle på, synes jeg, er at selv om det er folk jeg er uendelig glad i, som jeg nesten ikke snakker med lenger, så vet jeg at når jeg snakker med dem igjen, når jeg er med dem igjen, så er det et eller annet der. Et eller annet som bare har blitt værende siden sist, og som er med oss videre fremover.

sub specie aeternitatis

25.mai.2011 kl.14:28

du er så dyktig

thundercloud

25.mai.2011 kl.19:49

det er noe med det å etterlate noe godt. eller... kanskje ikke "etterlate" er det riktige ordet å bruke, men ihvertfall skilles på midten, ta sine egne veier. en pause. du er flink, og dyktig, og fin, og du virker som et fantastisk menneske, og alt ordner seg for snille piker.

jeg mener og tror at alt ordner seg til slutt.

eller som æ bruke å si; det årne sæ.

Nikita

12.jun.2011 kl.10:06

Dere kommer ikke til å forsvinne fra hverandre. Det vil ikke bli det samme, men det vil ikke bli borte heller, dere kan klare å holde på det. Og videre i livet vil du få mange nye, fantastiske minner, hvor du ler til du ikke klarer å stå oppreist og soloppganger og tusen andre ting.

Gjør meg glad:

hits