parenteser

Dagene forsvinner i skyer av måltider, planlegging, fotografering og latter, samtaler og brutte løfter ingen forstår at brytes. Vi er, vi var, vi vil bli borte. Jeg synes tiden opphører å eksistere, den oppløses før noen rekker å se seg rundt (men så kommer det ny tid, nye minutter og timer, dager og uker) og vi gjør tilsynelatende ingenting for å gripe tak i det som forgår. Musikken spiller nesten alltid i bakgrunnen, intensjonene er gode, pianoet vil aldri forbli urørt og jeg tenker på turene vi går og turene som aldri ble gått, ordene som aldri ble sagt.

Har du noen gang følt at du må komme deg vekk? En slags trang, tung følelse av at verden rundt deg er for mye på en gang, folkene du omgir deg med tar for mye plass, du klarer ikke forholde deg til dem, ikke til noe, du tror kanskje at du skjelver litt til og med (men det er bare noe du tror) og du må gå, gjemme deg et sted der du kan være alene i noen minutter, kanskje noen timer, kanskje lengre?

Så du går for å være alene, i de minuttene eller timene, til du innser at det ikke er nok, du har ikke fått freden du lette etter, du vil vekk fra dette også, få en pause fra alle inntrykkene som trenger seg på gjennom øyne, ører, i tankene og minnene og inntrykkene som ikke vil forsvinne, men hvor skal du gå? Kanskje går du ut, kjører en tur, løper gjennom skogen, men følelsen blir ikke borte, den nekter å forsvinne og alt du vet er at du ikke skal være der du er, at du ikke for alt i verden kan være der du er.

Jeg klarer ikke forsvinne. Jeg kan bare gå lenger ut, legge meg på bølgene, ha hodet over vannet så vidt det er. Musikken må spille for at det ikke skal bli hull i oss, i alt vi er. De vi trodde på forsvinner av og til, forvirrer meg (du forvirrer meg). Hva er jeg, hva er du, hva er vi, hvor skal vi? Jeg tror egentlig jeg bare vil at noen skal spørre, legge hånden på skulderen min og spørre, ordentlig, om hvordan jeg har det. Så skal jeg svare sant.

6 kommentarer

marire

13.apr.2011 kl.06:56

hvordan har du det, sånn på ordentlig? (men jeg får ikke lagt hånden min på skulderen din). så godt skrevet; helt på kornet.

Marte Isaksen

13.apr.2011 kl.12:02

Nydelig tekst. Kjenner meg virkelig igjen!

Katrine

14.apr.2011 kl.16:01

Åh, du skriver så fint.

eigenarta

16.apr.2011 kl.20:11

Katrine: <3

Miriam

18.apr.2011 kl.23:35

Noen ganger når jeg leser det du har skrevet, føles det som om du har dratt tankene ut av hodet mitt før jeg engang har rukket å tenke dem ordentlig selv. Hvordan klarer du det? Jeg vet at det innimellom må føles som om ordene dine forsvinner ut i tomheten, jeg har ofte følt det slik når jeg har produsert noe kunstnerisk og ikke fått noe særlig respons. Men når du minst venter det er det noen som ser og forstår.

Nikita

21.apr.2011 kl.12:59

Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive noe vakkert og fint til deg her, som kunne vært trøstende og samtidig fått deg til å forstå hvor viktige innleggene dine er, og hvor ufattelig flott jeg synes du skriver... Men hjernen min er tom og tørr, og formuleringene som en gang kom lett kommer ikke i det hele tatt, og jeg sitter igjen med tomme ord og enkle, grunne formuleringer.

(men ja. Du skriver vakkert og dypt, og det er jeg veldig glad for.)

Gjør meg glad:

hits