parenteser

Dagene forsvinner i skyer av mltider, planlegging, fotografering og latter, samtaler og brutte lfter ingen forstr at brytes. Vi er, vi var, vi vil bli borte. Jeg synes tiden opphrer eksistere, den opplses fr noen rekker se seg rundt (men s kommer det ny tid, nye minutter og timer, dager og uker) og vi gjr tilsynelatende ingenting for gripe tak i det som forgr. Musikken spiller nesten alltid i bakgrunnen, intensjonene er gode, pianoet vil aldri forbli urrt og jeg tenker p turene vi gr og turene som aldri ble gtt, ordene som aldri ble sagt.

Har du noen gang flt at du m komme deg vekk? En slags trang, tung flelse av at verden rundt deg er for mye p en gang, folkene du omgir deg med tar for mye plass, du klarer ikke forholde deg til dem, ikke til noe, du tror kanskje at du skjelver litt til og med (men det er bare noe du tror) og du m g, gjemme deg et sted der du kan vre alene i noen minutter, kanskje noen timer, kanskje lengre?

S du gr for vre alene, i de minuttene eller timene, til du innser at det ikke er nok, du har ikke ftt freden du lette etter, du vil vekk fra dette ogs, f en pause fra alle inntrykkene som trenger seg p gjennom yne, rer, i tankene og minnene og inntrykkene som ikke vil forsvinne, men hvor skal du g? Kanskje gr du ut, kjrer en tur, lper gjennom skogen, men flelsen blir ikke borte, den nekter forsvinne og alt du vet er at du ikke skal vre der du er, at du ikke for alt i verden kan vre der du er.

Jeg klarer ikke forsvinne. Jeg kan bare g lenger ut, legge meg p blgene, ha hodet over vannet s vidt det er. Musikken m spille for at det ikke skal bli hull i oss, i alt vi er. De vi trodde p forsvinner av og til, forvirrer meg (du forvirrer meg). Hva er jeg, hva er du, hva er vi, hvor skal vi? Jeg tror egentlig jeg bare vil at noen skal sprre, legge hnden p skulderen min og sprre, ordentlig, om hvordan jeg har det. S skal jeg svare sant.

6 kommentarer

marire

13.apr.2011 kl.06:56

hvordan har du det, snn p ordentlig? (men jeg fr ikke lagt hnden min p skulderen din). s godt skrevet; helt p kornet.

Marte Isaksen

13.apr.2011 kl.12:02

Nydelig tekst. Kjenner meg virkelig igjen!

Katrine

14.apr.2011 kl.16:01

h, du skriver s fint.

eigenarta

16.apr.2011 kl.20:11

Katrine: <3

Miriam

18.apr.2011 kl.23:35

Noen ganger nr jeg leser det du har skrevet, fles det som om du har dratt tankene ut av hodet mitt fr jeg engang har rukket tenke dem ordentlig selv. Hvordan klarer du det? Jeg vet at det innimellom m fles som om ordene dine forsvinner ut i tomheten, jeg har ofte flt det slik nr jeg har produsert noe kunstnerisk og ikke ftt noe srlig respons. Men nr du minst venter det er det noen som ser og forstr.

Nikita

21.apr.2011 kl.12:59

Jeg skulle nske jeg klarte skrive noe vakkert og fint til deg her, som kunne vrt trstende og samtidig ftt deg til forst hvor viktige innleggene dine er, og hvor ufattelig flott jeg synes du skriver... Men hjernen min er tom og trr, og formuleringene som en gang kom lett kommer ikke i det hele tatt, og jeg sitter igjen med tomme ord og enkle, grunne formuleringer.

(men ja. Du skriver vakkert og dypt, og det er jeg veldig glad for.)

Gjr meg glad:

hits