skriv noe

Jeg er sliten. Utslitt, snart. Hvorfor kan vi ikke bare stoppe nå? Stoppe alt? Jeg vil kunne sette hele verden i pausemodus, se meg om og forstå. Jeg vil vite hvorfor kroppen min ikke klarer å holde ut selv om alt egentlig er fint. Jeg er lei av å ha vondt. Jeg vil nyte den tiden jeg har. Tiden vår.

(Snart er det april, og så blir det mai og så er vi ferdig. Spredt for alltid.)

Av og til føler jeg meg glemt. Andre ganger er jeg liksom midt oppi det hele. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger; kanskje er det best å bare flyte? På spillelister om kjærlighetssorg, på våren som nesten kom, på fremtidsplaner som aldri blir sikre. På drømmer.

 

Kan du ikke fortelle meg en historie?

13 kommentarer

covermyeyes

25.mar.2011 kl.17:28

det var en gang en jente. hun het tingeling, og hun kjente seg igjen i alt du beskriver :)

ingen vet om denne bloggen

25.mar.2011 kl.20:50

våren har started så vidt i norge nå, og om kanskje to uker eller en måned da, så begynner du å se at fargene kommer tilbake, og jeg tror det vil være en bra ting, å se farger igjen. etter en fargeløst verden siden oktober. forresten så gjør det vondt å høre at du har kjærlighetssorg, hva om du skriver litt om det? jeg vet ikke om det har hjulpet meg, men jeg har jo skrevet litt om ham, og jeg tror kanskje det hjelper litt. skriv og jeg vil snakke. puss.

a

25.mar.2011 kl.21:56

for to uker siden gikk jeg heim midt på natta, med den slitte veska mi under den ene arma og en tung, hvit pose med en salatbolle i den andre. jeg gikk gjennom en snødekt allé, jeg har aldri gått der før, med taktfaste, men sjanglende, motlause skritt. og jeg ville grine, men grein ikke, ville rope, men ropte ikke, og alt jeg greide å tenke på, var "skrik" av edvard munch. ikke særlig originalt, men det var akkurat sånn jeg følte det. ifølge norsklæreren min malte han det bildet etter en kveld han gikk med vennene sine på ei bru, og plutselig måtte stoppe, og tilværelsen virka så jævlig og ekstremt, rungende meiningslaus, og han var nødt å skrike, høgt. jeg veit ikke om han gjorde det i virkeligheta; det gjorde hvertfall ikke jeg. men noen ganger er det mer logisk å skrike inni seg. for det gjør litt vondt. jeg har aldri sagt dette til noen. håper det er greit at jeg skriver det her, det ga plutselig meining, men det er virkelig ikke intensjonen å foruremple deg med den eksistensielle skrantinga mi. (du trenger ikke å svare, mao.)

ps, håper våren kommer til deg snart. jeg trur du er en varm og klok person. du skriver så fint om det å - jeg veit ikke helt hvordan jeg kan skrive det - være ung, kanskje, og på en måte klamre seg til det, være viss at det renner ut en dag.

eigenarta

27.mar.2011 kl.19:15

hei, a, jeg vet ikke hvem du er. men det er ok. du forulemper meg ikke med ordene dine, selvfølgelig ikke. jeg tror jeg vet hvordan du følte deg. av og til kjenner jeg de skrikene i hele kroppen, de må ut, de prikker i fingertuppene (men jeg skriker aldri).

tusen, tusen takk.

ingen vet om denne bloggen

28.mar.2011 kl.01:38

/spillelister om kjærlighetssorg har jeg laget så lenge jeg kan huske, jeg syns ikke du bør skamme deg så mye over det. for meg er det faktisk ganske fint å høre på dem, selv om det gjør ganske vondt så er det litt godt å kjenne på det vonde også, og kjenne at det vonde sprer seg litt i kroppen sånn at jeg klarer å se det litt tydligere. jeg vet ikke om det der ble litt pompøst eller ikke, men det er sånn jeg føler det. har det blitt noe mer vår? har snøen smeltet? puss

Terese og Appelsinen

28.mar.2011 kl.02:58

en dag gikk Terese ute og sa tralila og sånt, plutselig kom en Appelsin rullende forbi,
oi en rullende Appelsin! utbrøt Terese forskrekket, selv om hun ikke var så forskrekket
appelsiner er jo runde, derfor kan de lett rulle, mye lettere enn en drueklase eller brokkoli kan rulle.
(kanskje appelsiner ruller særlig ofte om våren når sørpe og snø forsvinner fra gater og stier)

ingen vet om denne bloggen

30.mar.2011 kl.23:59

/du har helt rett. den følelsen var der, man skreiv den ned, og sånn var det. man kan ikke gå i ettertid å endre på følelsene og ordene, det er juks.

vicyy

31.mar.2011 kl.04:07

jeg har mange historier. akkurat nå sitter jeg fast med én.

eigenarta

03.apr.2011 kl.01:26

terese: jeg vet ikke, kanskje? det er jo logisk tror jeg. at appelsiner ruller mer enn annen frukt. ja. det tror jeg.

vicyy: jeg og, selv om vi sikkert har helt forskjellige tanker; jeg og.

fuglen

03.apr.2011 kl.23:14

i det siste har våren kommet til meg, rørt meg ved hjertet og hvisket meg søte ord. Kanskje en klisjé, men likevel, det er sant. Våren vekker meg opp. Og det er blomster rundt meg, blomster som enda er knupper, som venter på å blomstre. Det er jo veldig symbolsk, veldig fint. Og jeg føler med deg, om det å ha det vondt. Er så lei av det jeg og. Så det er så fint nå, at våren med sine knupper har vekket meg opp. Våren i seg selv, med dens yr og friske pust.

egogverda

04.apr.2011 kl.22:10

Eg lengtar og etter pauseknappen innmellom. For å få tid til å forstå. Men akkurat no har eg pausa ønsket om å forstå, sidan eg ikkje kan pause verda. Akkurat no flyt eg berre med. Kanskje det varer ei veke, kanskje berre fem minutt, men akkurat no flyt eg berre på smaken av fyldig kakao og god musikk. Så får eg sjå kva som skjer når songen er slutt og kruset tomt. Men akkurat no er alt fint.

Nikita

06.apr.2011 kl.19:06

Jeg tror ikke dere blir spredt for alltid. Dere blir spredt, men man kan klare å holde sammen allikevel. Jeg tror man kan det. Pauseknapp hadde vært så flott. Men jeg er litt redd for at jeg bare ville latt den stå, for alltid, jeg vet ikke om jeg ville klart å starte igjen, noensinne.

. Jeg synes det er så forferdelig trist at du har det vondt, jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjort noe med det. Du fortjener det virkelig ikke, du er en fantastisk person.

vaarloek

19.apr.2011 kl.12:37

våren som nesten kom.

jeg har ventet på våren i flere år enn jeg kan huske.

å leve i et vinterland har gjort en vinter ut av meg også.

Gjør meg glad:

hits