Om å nesten falle

Jeg vil skrive om kvalmen som av og til kommer, som setter seg nederst i magen, bare litt, ikke nok til at jeg kan si at jeg er syk, men nok til at alt blir seigt og klissete, en kvalme som før kom fordi jeg grudde meg til noe, men jeg kan ikke grue meg til alt og den kan ikke komme så ofte. Men den kommer, og jeg fortrenger den, slik som jeg fortrenger så mye annet, for å ikke være i veien, for å ikke være en byrde for noen.

Derfor forteller jeg heller ikke om savnet, om følelsen av å bli glemt av den og de som en gang betydde så mye og som var der når jeg spurte og når jeg ikke spurte (for jeg spør nesten aldri), savnet etter dem som glir unna, jeg driver forbi i sterk strøm og roper, prøver å nå, men dere ser meg ikke, hører meg ikke, er opptatt med noe viktigere, kanskje noen viktigere, så jeg blir stille, flyter fordi og det er snart for sent. Og jeg vet ikke om det betyr noe for dere lenger. Om jeg betyr noe.

Jeg står opp hver morgen, leverer alt jeg skal levere, kler på meg, dusjer ofte nok, spiser regelmessig, gråter nesten aldri lenger, nesten, lukker den delen av meg så langt inn som jeg klarer. Jeg spør ikke om hjelp. Jeg forteller ikke hva som er vondt, til den det gjelder, til noen andre. Og jeg vet det er dumt. For da kan jo ingen vite, trøste eller forklare hvorfor ting er som de er. Jeg vet det så altfor godt, og allikevel, allikevel, spør jeg ikke. Jeg lurer ikke bare andre, men også meg selv.

De fleste tror, ser det ut til, at jeg klarer meg helt fint, at jeg ikke trenger trøstende ord eller hjelp eller en klem. At jeg er sikker på meg selv bak alle de visstnok kule klærne og håret og alt det jeg selv aldri føler meg bra i. De vet ikke at jeg er under dem, mindreverdig, uinteressant, irriterende, masete, stygg og utrent. Eller de vet det. De vet det så altfor godt, og nettopp derfor, derfor er alt som det er og jeg fortsetter å være kvalm av tanken på å være nær dem, snakke, le, fortelle historier og late som om jeg er morsom og oppegående. De vet det og jeg vet det, og det er derfor jeg ikke tar kontakt selv om jeg vil vite, må vite, om jeg skal la meg selv drive forbi, det er derfor jeg ikke viser meg selv til dere, det er derfor så mye annet.

Men jeg orker det ikke og jeg skammer meg, jeg blir flau over meg selv og over hvordan jeg tenker, flau når jeg ser hvordan mennesker har det, flau når jeg får lov til å oppleve hverdagen til noen som sover på gulvet hver natt og som har kuer inne, flau når jeg ser smilene til de indiske landsbybarna som kanskje kommer til å leve hele livet sitt akkurat sånn, akkurat der i den lille landsbyen med ni søsken og en do som egentlig bare er en jordflekk mellom fire vegger. Flau når jeg bare lengter vekk i 24 timer, til seng og dusj og vanlig mat. Flau når de insisterer på å gi oss det beste de kan tilby av og flau når jeg får kjenne på kroppen hvor jævlig priviligiert jeg egentlig er.

For jeg er jo nettopp det, priviligiert. Jeg kan mye, jeg lærer fort og husker mye, jeg har over gjennomsnittet gode karakterer og er flink til mye, ser at jeg kanskje kan bli god i det jeg driver med. Jeg har fantastiske venner, går på en skole jeg allerede vet at jeg kommer til å savne og har en velfungerende familie. Bare det å være født i Norge er et godt utgangspunkt, sammenligner jeg mulighetene til barn og unge mange steder i verden. Det er bare å huske på det som kan være vanskelig, når jeg er midt oppe i det hele, når alt virker uoverkommelig. Samtidig vil jeg ikke skyve alt vekk, bakover i hodet, ned i en låst skuff som en eller annen gang kommer til å eksplodere.

Det er en vanskelig balansegang. Jeg mestrer den ikke.

12 kommentarer

Sol

22.nov.2010 kl.22:39

Ikke vipp av helt, da. ... <3

Sol

22.nov.2010 kl.23:13

mm'M! Så fryktelig godt, også. Han er ærlig talt eneste grunnen til at jeg sitter oppe nå. Fine, fine mannen som ødelegger eksamenssøvnen min. Og er verdt det. Hih.

Naitzel

23.nov.2010 kl.03:25

Jeg vet selvsagt ikke bakgrunnen for dine tanker, men du skal i alle fall vite en ting: Det går bra til slutt. Alltid.

covermyeyes

23.nov.2010 kl.13:34

jeg skjønner hva du mener... balansegangen er vanskelig. og jeg har ikke noe løsning heller. jeg kan ikke love deg noe. jeg kan ikke garrantere at det går bra til slutt.

kjersti

23.nov.2010 kl.17:42

lille vennnen min. jeg får vondt av å lese at det er slik du har det for tiden.

1: "mindreverdig, uinteressant, irriterende, masete, stygg og utrent" = nei. nei. nei. nei. NEI. fy skam, feil tanker, snu ryggen til dem. med en gang. greit nok, de er der - men se bort fra dem, se vekk fra dem. de. er. ikke. konstruktive.

2. at det finnes folk som mangler alle de fantastisk fine tingene du har er kanskje en sannhet. at du ikke skal få lov til å føle det vonde du føler uten å måtte skamme deg kjempesupermasse og føle at du ikke har noen "rett" til det er LANGT FRA SANNHETEN. det er ikke slik. for all del, HUSK at du er sinnsykt heldig når det gjelder masse masse. mat, klær, seng, dusj, økonomisk trygghet, alt mulig sånt. det er fantastisk fine ting å ha. men det er lov. det er lov å være utbrent, lov å være kvalm, lov å være trist, ensom, redd, tungsinnet, utmattet. værsåsnill. fortell det til noen.

takk for at jeg fikk ligge i fanget ditt på trikken. hjerte.

fred

23.nov.2010 kl.23:57

jeg tror jeg har prøvd flere ganger i dag å finne noen ord som kan bety noe når man er nede i et sånt håpløst hull, men jeg ble bare sittende og stirre.

(hvis du sender en e-post kan jeg i det minste sende deg noe fint.)

bloggsafolk

29.nov.2010 kl.22:59

Vakkert skrevet. Triste ord, men fine allikevel. Jeg vet så godt hvordan du har det, og ville bare si at det er lov å føle det på den måten. Selvom man er priviligert. Det er jo livet du kjenner, og følelsene vi har tar utgangspunkt i det livet vi er vant til å leve. Ingen skam i det, selvom man kan føle det sånn.. Det er lov å føle.

Nikita

29.nov.2010 kl.23:01

Jeg tror jeg fant det ut?

Brunost

30.nov.2010 kl.00:03

egentlig er livet ganske fantastisk da.

(men det er ikke alltid like lett å se)

Nikita

03.des.2010 kl.13:03

Ja. Jeg så et album fra India, du skrev du hadde vært der. Og åh, jeg fikk nettopp et kort, fra deg, (tror jeg?)

duserdetikke

05.des.2010 kl.20:06

Du skriver så vakkert. Det er lenge siden jeg har vært innom bloggen din, men jeg har lest alt du har postet siden jeg var her sist. Jeg har vært for langt nede. Men foreldrene mine er fra India og jeg skjønner hva du beskriver. Veldig godt.
herregud som jeg kjente meg igjen i det du skrev her. Å føle seg mindre verdt enn dem du er sammen med. Jeg kan - med handa på hjertet si; jeg skjønner hvordan du har det

Gjør meg glad:

hits