Hul

Av og til mister jeg liksom flelsen av leve. Jeg bare er, eksisterer, observerer noe jeg ikke helt forstr. Som nr jeg oppdager at jeg befinner meg sammen med en gruppe mennesker som brler hylytt av Americas Funniest Home Videos, eller som standhaftig mener Jayson Saidy Ndure ikke er nordmann nok til delta p vegne av Norge i friidrett. Det kan vre de to arrene p venstre arm som gjr at jeg aldri glemmer. Eller det kan vre en avisartikkel, en nyhetssending, en film, et eller annet som minner meg p en verden der ute som tilsynelatende bare bestr av grusomheter, dd, mishandling, overgrep, nd, sult, katastrofer, urettferdighet og hundre andre ting som gjr at jeg blir sint og trist og flau over vre menneske.

Og man fler seg litt ensom, s veldig, og klumpen i magen bare vokser og vokser, den er savnet etter noen som er et annet sted i verden, som kanskje ville satt p en fin sang og fortalt og ledd og hrt p alle tankene som bare kommer. Jeg leste et eller annet sted om noen som beskrev en slags indre tomhet. En flelse av vre som skallet til et ddt insekt. Feil, uten helt kunne sette fingeren p hva som mangler. Og den vokser, av og til hurtig, av og til umerkelig sakte. Den er de hundre sprsmlene som trenger stilles og tusen tanker som m fortelles, til noen som hrer og som forklarer og bekrefter, som kan gi meg en klem og en kopp te, som ikke fr meg til fle meg dum og rar og teit.

Alt kan bli s veldig overveldende, bare. S mye at jeg glemmer stoppe for se p himmelen nr solen er p vei ned, lar vre hre etter p en av de sangene som treffer meg i brystet s jeg mister pusten litt snn, s jeg slutter tenke p alt jeg skal oppleve, alt jeg skal lre og alle jeg skal mte. Heldigvis er det ting som gjr at jeg husker igjen, som te og fjas med de fineste venninnene, pianospill, fantastiske konsertopplevelser med gode venner, blogglesere jeg bare fr lyst til invitere hjem p film og hjemmelaget kake, skyene sett ovenfra, det ene skoparet som alltid funker, filmer som fr meg til miste pusten og minner som fra den gangen vi samlet oss for spise hjemmelaget pai og jordbr i Frognerparken.

Jeg trenger bare bli minnet p det, hele tiden. Og jeg begynner bli sliten. Av mtte tvinge meg selv til huske, av kvalmen som nesten aldri helt forsvinner, av frykten for se ham jeg er reddest for i meg selv eller i andre, av de to arrene p armen, av aldri f slappe helt av, av savnet etter de evige samtalene i nattestid om ingenting og om absolutt alt, av den store klumpen i magen og av sprsml p sprsml p sprsml som ingen enn fr hre om.

Og nr jeg kommer s langt i sprsmlsrekka, m jeg slutte. Slutte tenke. Legge fra meg avisa, og g ut.



(I kursiv: P vegne av venner, Kristopher Schau)

22 kommentarer

ingen vet om denne bloggen

17.aug.2010 kl.21:04

hei eigenarta. takk. jeg blir s glad av hre det, du vet ikke. selvflgelig kan du linke meg. jeg kan dessverre ikke si at jeg linker deg tilbake, med tanke p at jeg ikke har verken profil, arkiv eller linker p siden. jeg har skrevet fr p bloggen din at jeg skal lese det du skriver for det ser spennende ut, men jeg fr aldri tid. men jeg skal gjre det. jeg reiser om elleve dager skjnner du, det er mye gjre.

maiken

17.aug.2010 kl.21:47

eg syns det er fantastisk at du klarar setja ord p slikt, for eg fr det aldri til.

Helene - bildeblogg

17.aug.2010 kl.22:15

Eg likte veldig godt headeren din! Den var fasinerande.
Sv: Tusen takk!

kjersti

17.aug.2010 kl.22:53

jeg ogs. jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs, jeg ogs.

og jeg vil s forferdelig gjerne si noe trstende men i kveld kommer det ingenting. jeg vil aller helst bare grte med deg i stedet.

covermyeyes

17.aug.2010 kl.23:21

nydlig. har du skrevet dette selv, eller er det utdrag fra en bok?

mari

17.aug.2010 kl.23:23

hei! tusen takk for s finfin kommentar p bloggen min, jeg blei skikkelig glad! dette utdraget var veldig fint, og jeg blei litt forelska i "eigenarta" p toppen der. jeg kommer helt klart til stikke innom flere ganger, nemlig. sukkerspinn til deg.

ingen vet om denne bloggen

17.aug.2010 kl.23:46

/ det er en fantastisk barnebok som heter den lnga, lnga resan. p norsk den lange, lange reisen. det handler om en liten pike fra estland som m flykte til sverige under krigen. hun sover p en skole og klipper hret fordi store piker har ikke langt hr. den er bare s sr og s vakker, og er illustrert av ilon wikland og handler om omveksten hennes. piken i boka heter ilon og det har siden jeg leste boka for frste gang vrt mitt hemmelige yndlingsnavn. ilon.

Caroline

18.aug.2010 kl.00:09

For en helt fantastisk tekst. Vet du, du rrer ved noe inni meg. Og det er som du setter ord p hva jeg ogs kan fle i perioder. Et tomrom, midt i all herligheten jeg fr oppleve. Jeg prver sette pris p alle menneskene og tingene som skjer i livet mitt, men av og til gr alt s fort at jeg ikke klarer se det. I kveld gikk jeg ved havet, og det var blger som lagde en herlig lyd. Og fjellene, de store fjellene, der ute. De var vakre. Og da sa jeg det jeg s til min gode venn som gikk ved meg, og at jeg synes det var vakkert. Men det synes ikke vennene min. Det var litt trist. Men jeg er glad for at jeg synes det var vakkert, og at jeg klarer se det.

Espen HK

18.aug.2010 kl.00:57

no skjnte eg skikkelig. skjnte kinda nesten helt fr, men no skjnner eg.
eg lurer p kordan alle de andre fungerer. de som ikkje synes at solnedganger e fint eller at politikk og milj e viktig - mener de virkelig det? klarer de leve et helt liv p et s overfladisk niv at de syns Paradise-folka e helter? (jada vet eg s p og ha-ha det e et drlig eksempel, men serr)
ka hvis de ikkje klarer det? ka hvis alle har sine undringer om de litt strre tingene, dypere - avgjres s i hvilken grad disse undringene preger livet til vedkommende p forhnd, eller kan ting som at en treffer andre som en kan diskutere snt med eller at en leser en bok som inspirerer fre til flere undringer?
og ka hvis de klarer det? e de en egen type menneske, eller ka?

Brunost

18.aug.2010 kl.11:21

kjenner den flelsen, som et lite stykke av tid hvor du fr bundet en ambolt rundt halsen og blir kastet ned i et evig mrke, uten start og uten slutt. og noen ganger fles det s greit bare vre der, henge i et tomrom mellom ingenting. men s er det liksom litt farlig ogs. s det beste er nok komme seg ut.

Lina

18.aug.2010 kl.18:44

Det virker som du har en fantastisk evne til sette ord p ting. Og det du skriver, det treffer. Jeg kjenner meg igjen i s mye av det.

ingen vet om denne bloggen

18.aug.2010 kl.18:51

/ det gr jo ikke an si noe etter ha lest det der, det klarte hvertfall ikke jeg heller.

christine

18.aug.2010 kl.19:00

jeg hater egentlig snne hjerter, men du fortjener ett.

<3

du skriver s utrolig utrolig bra, fortsett, skriv en bok! takk for at du setter ord p ting jeg ikke klarer selv.

Tom

18.aug.2010 kl.19:35

Jeg elsker deg

Sofsen

18.aug.2010 kl.21:20

Oi, for et flott innlegg.. Jeg kjente meg VELDIG godt igjen! Flink er du. =)

Hkon

18.aug.2010 kl.21:24

Jeg har snn merkelig behov for stikke av med deg.

kjersti

18.aug.2010 kl.23:56

svar til deg:

jeg kan ikke love at jeg klarer svare i bloggen din hver gang alts, men jeg ville s gjerne gjre det n fordi jeg tenkte at hei, n fr jeg det til uten bli stresset - spr ikke meg hvorfor slikt stresser meg, jeg er rar - og da ble det snn. jeg kjenner s godt til slike flelser. jeg hper du opplever det sjeldent n tildags... at det blir roligere og oversiktlig. at sprsmlene dine demper seg.

Sofsen

19.aug.2010 kl.00:38

Vel, du fler deg kanskje mindre alene, i det minste? Og det er jo helt naturlig fle slik i blant.. :) SYKT fin header, btw!

Sofsen

19.aug.2010 kl.00:52

Den er HELT r, i hvert fall! Fineste headeren jeg har sett p lenge!

Eira

19.aug.2010 kl.02:25

Forresten, angende det med henge opp bilder, rydde, med gjre seg flid med snt, det er alltid en bra ting. alltid. Satt i dag p en benk i skyggen og leste ut en diktsamling av Tove Ditlevsen i ett. Det er ogs en av de tingene som alltid er en bra ting.

det bne og tydelige

det gennemsigtigt klare

kunne jeg aldrig elske

eller bevare

Charlotte

29.aug.2010 kl.18:42

Du skriver helt nydelig. Ble helt rolig og tankefull av dette. Grep meg selv i nikke til teksten, som om den kunne se at jeg var enig.

Nikita

31.aug.2010 kl.11:49

Du skriver helt nydelig, og jeg er glad for at du klarer sette ord p flelsene mine nr jeg ikke klarer det...

Gjr meg glad:

hits