Hul

Av og til mister jeg liksom følelsen av å leve. Jeg bare er, eksisterer, observerer noe jeg ikke helt forstår. Som når jeg oppdager at jeg befinner meg sammen med en gruppe mennesker som brøler høylytt av Americas Funniest Home Videos, eller som standhaftig mener Jayson Saidy Ndure ikke er nordmann nok til å delta på vegne av Norge i friidrett. Det kan være de to arrene på venstre arm som gjør at jeg aldri glemmer. Eller det kan være en avisartikkel, en nyhetssending, en film, et eller annet som minner meg på en verden der ute som tilsynelatende bare består av grusomheter, død, mishandling, overgrep, nød, sult, katastrofer, urettferdighet og hundre andre ting som gjør at jeg blir sint og trist og flau over å være menneske.

Og man føler seg litt ensom, så veldig, og klumpen i magen bare vokser og vokser, den er savnet etter noen som er et annet sted i verden, som kanskje ville satt på en fin sang og fortalt og ledd og hørt på alle tankene som bare kommer. Jeg leste et eller annet sted om noen som beskrev en slags indre tomhet. En følelse av å være som skallet til et dødt insekt. Feil, uten å helt kunne sette fingeren på hva som mangler. Og den vokser, av og til hurtig, av og til umerkelig sakte. Den er de hundre spørsmålene som trenger å stilles og tusen tanker som må fortelles, til noen som hører og som forklarer og bekrefter, som kan gi meg en klem og en kopp te, som ikke får meg til å føle meg dum og rar og teit.

Alt kan bli så veldig overveldende, bare. Så mye at jeg glemmer å stoppe for å se på himmelen når solen er på vei ned, lar være å høre etter på en av de sangene som treffer meg i brystet så jeg mister pusten litt sånn, så jeg slutter å tenke på alt jeg skal oppleve, alt jeg skal lære og alle jeg skal møte. Heldigvis er det ting som gjør at jeg husker igjen, som te og fjas med de fineste venninnene, pianospill, fantastiske konsertopplevelser med gode venner, blogglesere jeg bare får lyst til å invitere hjem på film og hjemmelaget kake, skyene sett ovenfra, det ene skoparet som alltid funker, filmer som får meg til å miste pusten og minner som fra den gangen vi samlet oss for å spise hjemmelaget pai og jordbær i Frognerparken.

Jeg trenger bare å bli minnet på det, hele tiden. Og jeg begynner å bli sliten. Av å måtte tvinge meg selv til å huske, av kvalmen som nesten aldri helt forsvinner, av frykten for å se ham jeg er reddest for i meg selv eller i andre, av de to arrene på armen, av å aldri få slappe helt av, av savnet etter de evige samtalene i nattestid om ingenting og om absolutt alt, av den store klumpen i magen og av spørsmål på spørsmål på spørsmål som ingen ennå får høre om.

Og når jeg kommer så langt i spørsmålsrekka, må jeg slutte. Slutte å tenke. Legge fra meg avisa, og gå ut.



(I kursiv: På vegne av venner, Kristopher Schau)

22 kommentarer

ingen vet om denne bloggen

17.aug.2010 kl.21:04

hei eigenarta. takk. jeg blir så glad av å høre det, du vet ikke. selvfølgelig kan du linke meg. jeg kan dessverre ikke si at jeg linker deg tilbake, med tanke på at jeg ikke har verken profil, arkiv eller linker på siden. jeg har skrevet før på bloggen din at jeg skal lese det du skriver for det ser spennende ut, men jeg får aldri tid. men jeg skal gjøre det. jeg reiser om elleve dager skjønner du, det er mye å gjøre.

maiken

17.aug.2010 kl.21:47

eg syns det er fantastisk at du klarar å setja ord på slikt, for eg får det aldri til.

Helene - bildeblogg

17.aug.2010 kl.22:15

Eg likte veldig godt headeren din! Den var fasinerande.
Sv: Tusen takk!

kjersti

17.aug.2010 kl.22:53

jeg også. jeg også, jeg også, jeg også, jeg også, jeg også, jeg også, jeg også, jeg også.

og jeg vil så forferdelig gjerne si noe trøstende men i kveld kommer det ingenting. jeg vil aller helst bare gråte med deg i stedet.

covermyeyes

17.aug.2010 kl.23:21

nydlig. har du skrevet dette selv, eller er det utdrag fra en bok?

mari

17.aug.2010 kl.23:23

hei! tusen takk for så finfin kommentar på bloggen min, jeg blei skikkelig glad! dette utdraget var veldig fint, og jeg blei litt forelska i "eigenarta" på toppen der. jeg kommer helt klart til å stikke innom flere ganger, nemlig. sukkerspinn til deg.

ingen vet om denne bloggen

17.aug.2010 kl.23:46

/ det er en fantastisk barnebok som heter den långa, långa resan. på norsk den lange, lange reisen. det handler om en liten pike fra estland som må flykte til sverige under krigen. hun sover på en skole og klipper håret fordi store piker har ikke langt hår. den er bare så sår og så vakker, og er illustrert av ilon wikland og handler om omveksten hennes. piken i boka heter ilon og det har siden jeg leste boka for første gang vært mitt hemmelige yndlingsnavn. ilon.

Caroline

18.aug.2010 kl.00:09

For en helt fantastisk tekst. Vet du, du rører ved noe inni meg. Og det er som du setter ord på hva jeg også kan føle i perioder. Et tomrom, midt i all herligheten jeg får oppleve. Jeg prøver å sette pris på alle menneskene og tingene som skjer i livet mitt, men av og til går alt så fort at jeg ikke klarer å se det. I kveld gikk jeg ved havet, og det var bølger som lagde en herlig lyd. Og fjellene, de store fjellene, der ute. De var vakre. Og da sa jeg det jeg så til min gode venn som gikk ved meg, og at jeg synes det var vakkert. Men det synes ikke vennene min. Det var litt trist. Men jeg er glad for at jeg synes det var vakkert, og at jeg klarer å se det.

Espen HK

18.aug.2010 kl.00:57

no skjønte eg skikkelig. skjønte kinda nesten helt før, men no skjønner eg.
eg lurer på kordan alle de andre fungerer. de som ikkje synes at solnedganger e fint eller at politikk og miljø e viktig - mener de virkelig det? klarer de å leve et helt liv på et så overfladisk nivå at de syns Paradise-folka e helter? (jada vet eg så på og ha-ha det e et dårlig eksempel, men serr)
ka hvis de ikkje klarer det? ka hvis alle har sine undringer om de litt større tingene, dypere - avgjøres så i hvilken grad disse undringene preger livet til vedkommende på forhånd, eller kan ting som at en treffer andre som en kan diskutere sånt med eller at en leser en bok som inspirerer føre til flere undringer?
og ka hvis de klarer det? e de en egen type menneske, eller ka?

Brunost

18.aug.2010 kl.11:21

kjenner den følelsen, som et lite stykke av tid hvor du får bundet en ambolt rundt halsen og blir kastet ned i et evig mørke, uten start og uten slutt. og noen ganger føles det så greit å bare være der, henge i et tomrom mellom ingenting. men så er det liksom litt farlig også. så det beste er nok å komme seg ut.

Lina

18.aug.2010 kl.18:44

Det virker som du har en fantastisk evne til å sette ord på ting. Og det du skriver, det treffer. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det.

ingen vet om denne bloggen

18.aug.2010 kl.18:51

/ det går jo ikke an å si noe etter å ha lest det der, det klarte hvertfall ikke jeg heller.

christine

18.aug.2010 kl.19:00

jeg hater egentlig sånne hjerter, men du fortjener ett.

<3

du skriver så utrolig utrolig bra, fortsett, skriv en bok! takk for at du setter ord på ting jeg ikke klarer selv.

Tom

18.aug.2010 kl.19:35

Jeg elsker deg

Sofsen

18.aug.2010 kl.21:20

Oi, for et flott innlegg.. Jeg kjente meg VELDIG godt igjen! Flink er du. =)

Håkon

18.aug.2010 kl.21:24

Jeg har sånn merkelig behov for å stikke av med deg.

kjersti

18.aug.2010 kl.23:56

svar til deg:

jeg kan ikke love at jeg klarer å svare i bloggen din hver gang altså, men jeg ville så gjerne gjøre det nå fordi jeg tenkte at hei, nå får jeg det til uten å bli stresset - spør ikke meg hvorfor slikt stresser meg, jeg er rar - og da ble det sånn. jeg kjenner så godt til slike følelser. jeg håper du opplever det sjeldent nå tildags... at det blir roligere og oversiktlig. at spørsmålene dine demper seg.

Sofsen

19.aug.2010 kl.00:38

Vel, du føler deg kanskje mindre alene, i det minste? Og det er jo helt naturlig å føle slik i blant.. :) SYKT fin header, btw!

Sofsen

19.aug.2010 kl.00:52

Den er HELT rå, i hvert fall! Fineste headeren jeg har sett på lenge!

Eira

19.aug.2010 kl.02:25

Forresten, angående det med å henge opp bilder, å rydde, med å gjøre seg flid med sånt, det er alltid en bra ting. alltid. Satt i dag på en benk i skyggen og leste ut en diktsamling av Tove Ditlevsen i ett. Det er også en av de tingene som alltid er en bra ting.

det åbne og tydelige

det gennemsigtigt klare

kunne jeg aldrig elske

eller bevare

Charlotte

29.aug.2010 kl.18:42

Du skriver helt nydelig. Ble helt rolig og tankefull av dette. Grep meg selv i å nikke til teksten, som om den kunne se at jeg var enig.

Nikita

31.aug.2010 kl.11:49

Du skriver helt nydelig, og jeg er glad for at du klarer å sette ord på følelsene mine når jeg ikke klarer det...

Gjør meg glad:

hits