Om å miste pusten

Vi er på kanten av et bratt stup, man ser ikke bunnen, ser nesten ikke ned i det hele tatt. Ukjent, tåkete. En eventyrer på vei inn i ukjent land. Svulstig, naivt og akkurat slik det føles. En dag skal jeg være i stand til å kaste hodet bakover, lukke øynene og la alle hemninger forsvinne. Jeg vil være slik musikk får meg til å føle, vise hva film får meg til å tenke, forklare hva som hentes frem i meg. Slippe løs.

Men det skjer ikke i dag, ikke i natt, i kveld. Tankene er okkupert av spørsmål, hundrevis, tusenvis, de kommer og blir erstattet av nye i en evig, jævla dans. Og ingen svar. Tar det aldri slutt? Noen ganger virker det sånn. Som om det ikke er noen løsning, noen svar, noe håp. Andre ganger er jeg på topp, sterk og rolig, spent på alt som skal komme, lykkelig av tanken om en ukjent fremtid, noe bedre. Skulle ønske i dag var en sånn. I dag er alt feil, jeg feiler, jeg er en feil, enn uklar flekk på bildet som ellers er plettfritt, hele verdens andrevalg. Vil jeg bli husket, glemt, lagt vekk? Alt som er bygget opp kan forsvinne, om det noensinne var der, om jeg ikke bare innbilte meg det hele. Over store avstander, gamle samtaler og nye mennesker er det lett å bli borte.

Det regner ute. Jeg vil aller helst løpe ut, barbeint, uten å kle på meg mer enn skjorta som er fra før, sette på den ene sangen som treffer meg i magen så jeg mister pusten hver gang, snurre og snurre og trampe i søledammer til hele verden kollapser. Jeg vil glemme alt for et øyeblikk, bare være i bevegelsene, være i regnet, ikke lenger tenke. Om man bare hadde sluppet å tenke.

Jeg er lei av å bekymre meg. For hvor dårlige tekstene mine er, for om jeg kaster bort et år, for om jeg har valgt feil, for å miste dem jeg er aller mest glad i, for å ikke bli hørt når jeg forteller om det som gjør aller mest vondt, for bilulykker og flyulykker, for livet og for døden og for alt jeg vil SKRIKE UT SÅ HØYT JEG KAN. Jeg klarer ikke å la være å tenke at alt jeg skrive er søppel, overdrevet og i det hele tatt - men jeg må fortsatt skrive, jeg må på en eller annen måte formidle de tankene og følelsene som brenner i knokene, vite at noen, en eller annen, har lest, sett - kanskje ledd, fnyst eller sukket over tåpelighetene, men allikevel sett.

Og for en gangs skyld skriver jeg uten å omformulere absolutt alt, uten å nøye bygge setninger, bare skriver. Jeg liker ikke ordene mine uansett, ingen av formuleringene, jeg synes alt er for mye, jeg prøver for hardt. La fingrene løpe over tastaturet, ikke hold igjen: Huske hvem jeg egentlig skriver for. Overse klisjeene, de overdrevne setningene, mangelen på innhold, alt sammen. Er det en del av det hele, så, vel, la det. Å gi opp vil være under min verdighet.



(Jeg må forresten ta med at jeg deltar i en konkurranse på en blogg for første gang i mitt liv. Fordi jeg har så veldig lyst til å lese den boken, fordi den ikke krevde noe eget reklameinnlegg og fordi jeg er blakk og ikke har råd til å kjøpe den selv. Konkurransen finnes her.)

9 kommentarer

covermyeyes

13.aug.2010 kl.19:03

Nydelige ord!

kjersti

13.aug.2010 kl.22:23

hei, lille venn, jeg er svimmel og syk og klarte ikke lese mer enn én setning langt nede i innlegget om at det du skriver er søppel og at du likevel må skrive og selv om jeg ikke greier lese hele innlegget og skrive en ordentlig kommentar helt ennå så vil jeg si at jeg er så utrolig glad du kjøpte deg notatbok, og FORTSETT Å SKRIVE.

Marlou

14.aug.2010 kl.17:02

åh, du skriver fantastisk.

ellers så vil jeg takke deg for at du sa ifra at jeg innleggene mine ikke kommer opp på bloglovin. jeg så de har noen problemer med blogg.no akkurat nå, men dette tar langt :( får håpe det funker igjen snart. (jeg ble litt glad for at du kom på bloggen min selv om bloglovin ikke funka, da. hih <3)

Kristina Kvåle

14.aug.2010 kl.20:07

å, ja, kjolen hennar er heilt fabelaktig! var heilt misunnelig sjølv :)

denne teksten har du skrive om meg, det må du, det er meg dette. nydelig!

kjersti

14.aug.2010 kl.20:42

fortsett med dette. fortsett med å danse med ordene, med å kaste dem ut gjennom fingertuppene uten å overanalysere og forme, bare skriv, uttrykk - det er så viktig og du er DYKTIG NOK TIL DET. jeg har vært bortevekk en stund, men jeg er tilbake nå, og jeg ser. uten å fnyse. her finnes ikke fnysing overhodet. æresord.

Frøydis

15.aug.2010 kl.10:17

Det er viktig å slippe teksten løs, det tror jeg du gjør rett i. Da jeg gikk på forfatterskole lærte vi å skrive friskrift, det er et av de mest nyttige verkttøyene jeg har lært meg. Å bare skrive i vei, usammenhengende, uten mening, så lenge det er ORD, uten selv å dømme dem. For hvordan kan man redigere noe og gjøre det bedre, om man var for redd for å skrive det i utgangspunktet?
Fortsett å skriv, det er det eneste valget man har. Og du er flink :)

terese blå.

15.aug.2010 kl.16:46

jeg søkte på hva klisje betyr i ordboka, men det stod ingenting virkelig der

hallo :)

covermyeyes

15.aug.2010 kl.21:41

SV: Bare hyggelig. Jeg mener det virkelig! Du skriver helt fantastisk.

Jeg vet ikke om det hadde løst noe verdens ting, men en klem får meg jo til å føle meg litt bedre uansett :)

Det verste er vel faktisk at jeg sitter med følelsen av det ikke er over enda...

Lill-Helen

17.aug.2010 kl.23:34

Tekstene dine er så langt fra dårlige som du får de! Det er nok mange av oss som setter pris på ordene og formuleringene dine:)

Gjør meg glad:

hits