Det tar ikke slutt

These days are bright and filled with pain
Enclose me in your gentle rain


Fortell meg hvordan jeg kan oppnå trygghet, men frihet. Hjelp meg å forstå hvorfor jeg er sterk, men samtidig så altfor svak. Forklar meg hvorfor jeg går fra sint, kald og knivskarp den ene dagen, til sprudlende og lett den neste. Gi meg fast grunn, en forsikring om at jeg er verdt noe og fortell meg nøyaktig hvorfor. Jeg vil vite hvem jeg er, finne et system, et mønster. Forstå hvorfor jeg forandrer meg fra det ene minuttet til det neste, fjerne den kvalmen nede i halsen som er der fordi jeg vet ikke hva.

Men jeg vet jo hva. Det er angsten for å være i veien, noe overflødig, en man ikke vil vedkjenne seg. Det er frykten for å ikke være pen nok, tynn nok, godt nok selskap, for at alt jeg gjør skal være verdiløst. Det er redselen for at alle skal forsvinne. Og mest av alt, er det tanken på at jeg en gang kommer til å bli avslørt, gjennomskuet for alt jeg ikke er. Det er en avslutning som ikke kommer, en konklusjon som ikke finnes - et helt hav av hendelser, folk, minner som til sammen har formet et menneske jeg ikke lenger forstår, og allikevel kjenner bedre enn noen: "Å være klar over sin egen sykdom, gjør en ikke frisk."

Jeg er meg, men samtidig ikke. I løpet av de siste årene har det oppstått et bekreftelsesbehov utenfor kontroll, en manglende evne til å godta egne kvaliteter. Tidvis blir jeg kvalm av mitt eget utseende, andre ganger sint av mangelen på kvalitet i det jeg gjør. For jeg er en av dem som ikke klarer å tro på noe, som trenger å bli forsikret om alt, fortalt alt, forklart hvorfor, gjentatte ganger, det tar ikke slutt. Tenk om jeg bare kunne fått en slags vurdering, i dybden, men allikevel utenfra.

Som om jeg var en vare til salgs: Wham, bam, ikke sats på utseendet, les flere bøker, lær å formulere deg, ta av åtte kilo, forbedre dét, aksepter dét, dette funker, dette ikke og bruk de egenskapene for alt de er verdt, ut i verden, vær så god.

For hei, jeg vil bare vite. Er det så mye å be om?


(Tekst: Crystal Ship, The Doors)

7 kommentarer

covermyeyes

11.aug.2010 kl.00:47

SV: Det er rart å snakke så opent siden du er helt fremmed, men tuuusen takk!!

Og jeg håper du finner svaret. på alt.

Lill-Helén

11.aug.2010 kl.15:44

Tusen takk, veldig koselig når folk tenker på meg, selvom man ikke kjenner hverandre:)

Og, svarene kommer nok til deg, det er ikke så mye å be om. Tiden må bare tas til hjelp. Jeg tror vil alle tenker litt slik noen ganger. Jeg har mange spørsmål jeg skulle hatt svar på, men jeg satser på at alt ordner seg til det beste etter hvert:)

gnistregn

11.aug.2010 kl.19:34

sv: det var et godt tips, men jeg tror også det er vanskelig å gjennomføre. jeg kan ikke se for meg å skrive uten forbehold. kanskje jeg likevel skal prøve en gang?

"Og mest av alt, er det tanken på at jeg en gang kommer til å bli avslørt, gjennomskuet for alt jeg ikke er. " godt skrevet. jeg liker bloggen din :)

Pernille

11.aug.2010 kl.21:04

dette var fint. jeg kjenner meg som saa ofte igjen.

Varg

11.aug.2010 kl.23:02

//Jeg skulle egentlig spare hår i noen år jeg også, men så måtte jeg bare få det over natten. Så dreda løshåret jeg hadde fra gamle tider, og ja.. Det er ikke like gøy når de ikke er helt ekte, men samtidig deilig å endelig ha det.

T

12.aug.2010 kl.20:39

Det tar tid og styrke å finne ro - men verden formes i ens egne hender, noen milimeter om gangen.

Du skriver fint og ærlig om ting jeg tror de fleste går gjennom, men få tørr å fortelle om så åpent.

Miriam

20.mar.2011 kl.03:54

Ja. Det er veldig mye å be om. Fordi du ber om noe som ingen kan gi deg. Fordi ingen har rett til å dømme eller vurdere deg. I hvertfall ikke i dybden. Ikke på noen måte. Det eneste kompasset vi har er vår egen intuisjon.

Men jeg kan fortelle deg et svar som jeg har funnet for meg selv: i vår iver etter å systematisere og kategorisere alt har vi mennesker identifisert og satt ord på alt, også følelser som svakhet og styrke, og vi har plassert dem på motsatte ender av et tenkt følelsesmessig spektrum. Dermed går vi rundt og tror at vi ikke kan være sterke når vi føler oss svake og omvendt. Hva tjener vi på det? Ingen verdens ting. For vi er jo det. Disse kvalitetene som vi tenker på som motsatser, eksisterer samtidig i samme person og det er spenningen mellom dem som utgjør selve kjernen i det å være menneske.

Det tror ihvertfall jeg.

Ps: takk for at du skriver, det treffer.

Gjør meg glad:

hits