Der kveldssolen skinner gjennom takvinduene

Jeg har en veldig romantisk forestilling om hvordan livet bør være. Det skal være ballonger og glitterkonfetti og muffins med pastellfarget glasur. Jeg skal være slående vakker eller kjempesøt, alltid fantastisk kledd uten å overdrive. Hver dag skal leves som om den var den siste og det skal være latter og musikk, vin og dansing - lykkelige stunder med herlige venner, der kveldssolen skinner gjennom takvinduene og gjør alt magisk og vakkert. Når jeg trenger alenetid leser jeg intellektuelle bøker om livet - Camus, Kafka, Bjørneboe - eller ser litt ukjente, men anerkjente filmer.

Alle helger inneholder sosiale begivenheter av forskjellig karakter. Helst skal kveldene innbefatte vin av et eller annet slag, musikk, interessante mennesker, romantikk og morgener i fremmede senger. Men aller helst skal det være en kjæreste inne i bildet, en fantastisk gutt med mange talenter og egenskaper. Enten bor vi litt fra hverandre og nyter hvert sekund i samme selskap, eller vi har flyttet sammen i byen der vi begge studerer, en bitteliten byleilighet full av søte bruktmøbler og fotografier og blomsterbuketter. Det er harmonisk og vakkert, og når jeg er usikker på meg selv eller redd for verden eller uendelig trist fordi det noen ganger bare er sånn, hvisker han fine ting i øret mitt og holder rundt meg til jeg smiler igjen. Noen ganger kommer han med blomster til meg, og noen ganger overrasker jeg ham med friskpresset juice og frokost på sengen.

Vi skal reise, se virkeligheten utenfor turistområdene - det som er vondt, men også alt som gjør at en blir overveldet av hvor nydelig verden er. Jeg vil utdanne meg innen noe jeg interesserer meg for og liker, gjøre noe med livet mitt som forandrer verden til det bedre. Jeg vil bli beundret for den jeg er, det jeg gjør. Jeg vil jobbe hardt, men likevel ha tid til folkene rundt meg og til meg selv. Vi går på konserter, utstillinger, ser filmer og er våkne hele netter for å le og prate om alvorlige ting og rare ting og morsomme ting.

Men det er ikke sånn.

Jeg er overhodet ikke slående vakker eller kjempesøt. Det er ingen som gir meg blomsterbuketter, eller som trøster meg når jeg ikke klarer å se fremover. Jeg gjør ting jeg ikke liker fordi jeg vet at jeg bør, jeg gjør ting jeg kommer til å angre på og omvendt. Det er ingen magiske kvelder med dansing og lykke og kveldssol gjennom vinduet, fine filmer og gode bøker. Så vidt meg bekjent er jeg ikke en som folk flest beundrer og respekterer - og hvorfor skulle de? Og selv om jeg vil forandre verden, gnager alltid tanken om at jeg er naiv, idealistisk og dessuten ikke flink nok eller smart nok.

Verden er ikke, og skal ikke være, en rosa sky av lykke og glede og pastellfarger. Joda, jeg vil være lykkelig, jeg vil leve og vite at jeg utgjør en forskjell og det hadde vært fint med en som alltid er der når jeg trenger det - men jeg vil ikke at alt skal være fantastisk og perfekt hele tiden. Det ville blitt tomt. Hvis hver dag var bare harmoni og glede, ville det ikke vært noe å sette pris på lenger. Ingen følelse av en helt egen glede de friskeste høstdagene, ingen varm følelse i hele kroppen etter å ha opplevd en fantastisk konsert, ingen sommerfugler i magen når jeg kysser noen for første gang eller noen lykkelig tilfredshet under et falleferdig partytelt på festival.

Dette ble ikke veldig godt formulert eller fryktelig meningsfullt. Mange ting er utelatt, og nok noe glemt. Noe kunne jeg latt være å nevne. Jeg vet ikke en gang om jeg klarer å få frem noe tydelig poeng. Men det er noe jeg kan se tilbake på, noe jeg kan lese igjen når jeg trenger å huske at jeg egentlig ikke egentlig liker verken å våkne opp i fremmede senger eller muffins med kvalmende søt glasur. Og det er i grunnen det viktigste.

22 kommentarer

Naitzel

25.jul.2010 kl.01:30

Ah, fremtidsvisjoner. Jeg elsker å fantasere om hvordan livet mitt skal utarte seg. Har saumfart nettet på jakt etter det perfekte stedet å bo, jeg har lister over alt jeg skal skrive og alle filmene jeg skal lage – har til og med en detaljert og realistisk dødsplan som skal fullbyrdes den 18. mars 2080 i en leilighet på Manhatten, fordi jeg vil nyte livet så mye jeg kan, og da også selve døden.
Men det er bare drømmer. Blanke tanker. Elektriske ladninger i en menneskehjerne. Ikke noe som med stor sannsynlighet kommer til å skje. Akkurat som du konkluderer med i denne, som alltid, gode teksten. Det er ikke sikkert du blir lykkelig selv om du har en koselig leilighet og den perfekte kjæresten. Jeg tror ikke menneskene kan oppnå en stadig og evigvarende lykke, fordi vi, når alt kommer til alt, er jegere. Vi vil alltid ha noe nytt. Det ligger til vår natur. Vi må gjerne drømme, og vi må gjerne få disse tingene vi drømmer om, men hva skal komme etter der? Skal vi bare sette oss ned og si «Ja, nå har jeg så sannelig alt jeg ønsket meg...»?
Nei, vi kan ikke være lykkelige hele tiden. Det er ikke sunt. Men det skal ikke være nødvendig å erstatte lykke med ulykke. Vi kan nøytralisere den, før vi begynner å jakte på den igjen. Dét tror jeg er livsessensen.
Jeg drømmer om en fri verden der menneskene har lært seg å leve i harmoni med seg selv, med naturen og alt det som er. Men jeg tror ikke det går an. Det vil alltid være noen som bare vil se verden brenne. Derfor må vi gjøre det beste for å finne vår plass. En plass vi trives med.
Om det innebærer at vi må vende ryggen til samfunnet, er jeg villig til det.
Beklager for denne lange og uryddige kommentaren, men du har deg selv å takke. Tekstene dine er alltid så ekstremt tankevekkende for meg, og det skal du ta som et stort kompliment.

Kjersti

25.jul.2010 kl.13:26

skriv skriv skriv skriv. og prøv å ikke unnskylde for innleggene dine lenger - eller, prøv å ikke ramse opp med å si at du kanskje ikke skrev godt nok eller systematisk nok, ikke forklar at skriveriene dine ikke er skjematiske nok til å være essays eller at du hopper fra tema til tema uten en helt rød tråd. bare skriv. jeg forstod. og jeg liker måten du skriver på. slipp ut det som skal ut og prøv å ikke være redd <3 og vær stolt og glad for at du er den du er. og hold fast ved den viktigviktigviktige tanken om at ufulkommenhet er fulkommen. nå prøver jeg ikke å kommandere deg rundt altså, bare å oppmuntre. du strekker til. og du får meg til å ville dra på festival. åh, forbannede svake føtter som ikke tåler å stå i mer enn fem minutter av gangen...

sv: tusen takk <3 det er helt ekte alt sammen, små bruddstykker... men... kjøp deg en notatbok! og gjør slik jeg gjorde, ikke bestem deg for noe tema eller at du skal skrive så og så ofte. i min notatbok står alt fra personlige tekster til sitater til notater fra timene på NISS til oppskrifter til interrail-huskeliste. og så har du den med deg overalt. og så tar du den frem selv når du ikke tror du har noe å skrive, for da kommer det ord likevel. helt sant.

Kjersti

25.jul.2010 kl.19:35

sv: jeg har ennå ikke kjent noe kaffesug, så jeg har mitt på det tørre ang kaffe. for tiden kan jeg sove omtrent så lenge jeg vil (ikke at jeg egentlig liker det, men sånn er det å være sykmeldt) så jeg trenger det ikke for våkenhet, drikker det bare for kos. men stakkars deg som savner:/ kanskje drikke to-tre kopper i uka, sånn utpå dagen?

jeg sier bare det som faller meg inn jeg. sånt som jeg synes det er viktig at NOEN sier, og som alt for få sier. jeg er kjempeglad for at det betyr noe. <3

maiken

25.jul.2010 kl.21:30

sv; det er eg òg, eit dårleg ungdomseksempel.

eg trur vaksne menneske (det var ei på 45 som sa det) ikkje forstår at samfunnet i dag er slik at det er svært mange ungdommar med sånne problem. det er ikkje berre hipp hurra, fest og moro, og glede og vener. det er ein heil del negativitet og tårer og usikkerheit òg.

eg og har ein slik romantisk forestilling, og det fører berre til at eg er skuffa og nedfor for at verda ikkje er sånn.

Angel

26.jul.2010 kl.13:17

Jeg liker fremmede senger, hvor man våkner til Jokke blant bakfulle folk, rydder litt, og kommer seg hjem.
Jeg liker hvordan du begynner med et glansbilde. Selv, liker jeg bilder med feil, ala overeksponert for lys eller fremmedobjekt. Mitt motto er; "Jeg har bare ét liv på meg til å gjøre alle feilene jeg kan gjøre."

Eirin

26.jul.2010 kl.17:30

Så fine kontraster det er i det du skrev her.

Likte også avslutninga di utrolig godt, hvor du igjen poengterer at det ikke er viktig å være som alle andre. (Y)

Men det er noe jeg kan se tilbake på, noe jeg kan lese igjen når jeg trenger å huske at jeg egentlig ikke egentlig liker verken å våkne opp i fremmede senger eller muffins med kvalmende søt glasur. Og det er i grunnen det viktigste.

Eira

26.jul.2010 kl.23:50

Jeg har vært her før, det vet jeg, men klarer liksom ikke helt å plassere at jeg ordentlig har lest her inne. Så stiller jeg meg vel spørsmålet om hvorfor jeg ikke har lest mer her, for det er fint, det er det virkelig. Når det kommer til fremtidsvisjoner, så tror jeg at mine egne enda er veldig optimistiske - muligens naive - men hvorfor ikke være naiv inniblant? Hvorfor ikke velge å tro at du kan gjøre akkurat hva du selv ønsker?

pinguparty

27.jul.2010 kl.01:13

/ jeg smiler. jeg hadde en annen blogg før ja. som jeg markedsførte en smule mer enn denne. divino.blogg.no het den. smil.

Vebjqrn

27.jul.2010 kl.10:35

Eehe, vi får prøve!
Roskilde kan eg tenke meg var awesome ja! Kven imponerte mest? Ååhå, Frankrike fristar vilt, der får du det nok lett bra :)

Angél

27.jul.2010 kl.12:06

Jeg har ikke våknet med så mange på den måten, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg helt..
Og når det gjelder poengene, så teller jeg ikke så ofte. Det handler mer om å anerkjenne øyeblikket.

julie aida

27.jul.2010 kl.15:17

sv: <3 mhm. jeg har en korktavle jeg henger det meste på og lar ting flyte.
han er helt nydelig.

Obsessive

28.jul.2010 kl.18:08

Jeg pleier å tenke at jeg må strekke meg så langt som mulig på alle områder. For å tiltrekke meg vakre, intelligente personer, må jeg prøve å være vakker å intelligent selv.

Derfor er det alltid veldig hardt hvis jeg går opp en kilo, eller ikke gjør det så bra på en innlevering. Jeg føler jeg misslykkes i det jeg krever av andre.

Når alt kommer til alt prøver jeg alltid å gjøre meg selv bedre, noe som i seg selv er positivt. Det jeg glemmer, er å nyte fruktene av nyskapelsene mine.

Så ja, jeg vil også at verden skal være vakker og grusom, himmelhøy og kjølig, men hvis den ikke er det da anser jeg det som min feil. Det dreper liksom gleden.

____

Det er nok dumt. Jeg lurer ofte på om de rundt meg egentlig ville ha hatt meg der om de hadde hatt muligheten til å fjerne meg.

Haha! Mye på en gang, det høres kjent ut du...

___

Jeg skal overveie det, sterkt. Silent and clean-området høres nå en smule bedre ut enn å bli utsatt for andres fylleidyll. Et annet alternativ kan jo være å bo i byen og dra på konserter på dagtid.

Som sagt, det må vurderes, hvis det er en samling band jeg vil se så kan det jo hende at det er verdt å bli skitten under neglene for. ;)

Caroline

29.jul.2010 kl.01:42

Du har et fantastisk talent innenfor skriving. Ta vare på det, vær så snill.

Espen HK

01.aug.2010 kl.00:32

eg vet du begynner å gå lei snart, men: sjæl ass.
kjenner meg for øvrig mye igjen i det Obsessive sier, eg stiller krav til meg sjøl for å kunne ha forventninger til omverdenen og så lenge eg ikkje møter mine egne krav vil jo heller ikkje verden leve opp til de forventningene som hadde vært rettferdige om eg møtte mine krav. bortforklaringer til meg sjøl e noe eg føler eg gjør bedre enn mange, men så vet eg samtidig at så lenge eg kan stille større krav til meg sjøl kan eg møte de kravene - så koffor ikkje bare få det til? eg e jo selveste meg, lism.
det e forresten du og. du e intet mindre enn selveste deg. gløm aldri det, ok?
og husk på han grekern som snakket om en gylden landevei, eller noe.
gud, så bra du skriver. no e eg klar for å skrive litt sjøl, tror eg..

GLASSKÅR

02.aug.2010 kl.12:25

Du skriver godt og formulerer deg godt, så det trenger du absolutt ikke å unnskylde deg for! Fremtidsvisjoner er spennende, morsomt og drømmende! Selvom man ikke skal lengte etter noe man ikke har, eller en rosa verden full av lykke så gjør vi vel alle det fra tid til annen...

covermyeyes

10.aug.2010 kl.18:37

Jeg liker måten du skriver på. Og jeg liker at verden ikke er perfekt. Det verste i verden kunne vi likevel klart oss godt uten. Jeg er klar over at det finnes både godt og vondt, men hva gjør vi når det vonde alltid overskygger det gode?

covermyeyes

10.aug.2010 kl.23:33

SV: Ja, jeg skjønner. Jeg prøver. Men det er ofte det ikke går. Jeg har en person i hodet mitt, hele dagen og hele natten. Det blir aldri oss to, og jeg vet det innerst inne. Likevel overskygger han og følelsene rundt han, absolutt alt.

covermyeyes

10.aug.2010 kl.23:51

Du er klok. Jeg tenker det samme. Det gjør jeg virkelig. Men jeg har også noen problemer.

1. Hva om han ikke bryr seg? Hva om han tenker "bra for henne", også går livet hans videre? Da ville det vært forgjeves.

2. Hvem? Tanken på å kysse en annen enn han gjør meg kvalm, og utvalget her jeg bor er ikke allverden.

3. Når? Det er jo naturlig at det ville skjedd på en fest. Men da måtte han ha vært på den samme festen, og helst burde han ha observert alt sammen... Ikke for å høres hååpløs teit ut, men da måtte jeg jo nesten han planlagt det osv, og det går jo streng tatt ikke ann.

covermyeyes

11.aug.2010 kl.00:26

det er det jeg har tenkt på nå en stund.. fra og med søndag, DA skal jeg gjøre som du sier. Og jeg skal virkelig mene det. Jeg har såvidt prøvd en gang før, men det var pga. en missforståelse, og han dro meg rett inn igjen. Men det skjer ikke nå. Jeg skal ikke la det skje :) Men hver dag skal være en fest for meg, uten han. Og selv om du tror det er verdens verste råd, så hjelper det faktisk ganske mye å se noen andre skrive det! Det er selvsagt veldig lett for meg å sitter her, når jeg ikke har sett han på tre uker og klokka er 00.30 å skrive at jeg skal komme over han etter 2 år. Men jeg har virkelig tenkt å gjøre mitt beste.

Tonje

22.aug.2010 kl.01:07

Herregud. Dette var vakkert, og rørende ærlig. Jeg er målløs.

eigenarta

22.aug.2010 kl.01:40

Tonje: Jeg.. vet ikke hva jeg skal svare. Tusen, tusen, tusen takk.

Mystifistiske May

30.aug.2010 kl.15:55

"Maybe I'll go to Amsterdam

Maybe I'll go to Rome

And rent me a grand piano

And put some flowers 'round my room"

http://www.youtube.com/watch?v=EoAbj6gO7jE

Jeg tror det er en del av oss som gjerne skulle levd bohemlivet. Det er en fantastisk drøm. Men som du bringer på bane, det kommer til å forbli en drøm. Akk, om man kunne få til et eneste lite år med solen skinnende gjennom takvinduene.

Det er en delt følelse man får av å skrive om livene man gjerne skulle levd. Det er deprimerende å vite at man aldri skal leve dem fullt og helt, men det er samtidig et spennende faktum at man på ingen måte kan vite hva som ligger i veien foran.

Jeg har ment å kommentere dette innlegget lenge, for det treffer meg på en veldig måte. Jeg bærer innerst på drømmer i samme uoppnåelige kategori; med den stadige erkjennelsen av at jeg er et ubetydelig menneske med store odds for et helt normalt liv. Så jeg henter inn andres liv og lever dem for en kveld, gjennom musikk og lite kjente men anerkjente filmer.

Om du ikke -er- vakker eller kjempesøt, må jeg si at du finner din vei til skjønnhet tekstuelt gjennom din bruk og sammensetning av ord. Det er en ære å få kunne lese bloggen din. Den er vakker; et stykke skjønnhet. Du er fin når du bebreider deg selv og ditt arbeid når du ikke bør.

Gjør meg glad:

hits