Ord om absolutt ingenting

Du som leser dette, vet sannsynligvis ikke at jeg vilt gestikulerer og demonstrerer historiene jeg forteller, at jeg tar stor plass og i det hele tatt - får jeg høre, i alle fall - fremstår som nokså selvsikker. Jeg skriver ikke om hvordan jeg er når jeg er overtrøtt, full eller bare helt utslitt, om hvilke karakterer jeg fikk på vitnemålet ut av videregående, eller om hvilke fag jeg tok og hvem av dem jeg likte. Jeg nevner i hvert fall ikke alle de dumme tingene jeg har gjort - både edru og ikke - men som jeg ikke alltid vet om jeg skal, eller bør, angre på, eller at jeg kan være både utspekulert og slem, overfladisk og egoistisk. Det finnes ingen bilder av meg, ingen måte å vite hvor høy jeg er, om jeg er pen eller ikke, hvordan jeg kler meg, hvilket førsteinntrykk jeg ville gitt, og du kan ikke vite hvordan jeg høres ut når jeg ler, gråter eller bare snakker.

Det er ikke en gang sikkert at du vet hva jeg heter.

Det kjennes av og til litt som å lyve, som om jeg manipulerer frem en ønsket versjon av den jeg er. På den annen side kan jeg snu problemstillingen, og innse at jeg i så fall ikke viser frem det fulle bildet av meg selv i det daglige heller. Det mennesket som kommer frem gjennom denne bloggen, er en del av meg som de aller, aller  færreste får vite om. Fordi det er tryggest sånn - og fordi man helst svarer at joda, det går bra, om noen skulle finne på å  spørre.

Og av den grunn tror jeg at jeg bare fortsetter med mitt, med å skrive til ukjente om deler av de tankene jeg ikke snakker om, med å le og med å leve litt i øyblikket og litt i fremtiden, med å lese gamle bøker fra hyllene i gamle hus, høre på musikk og fotografere litt. Sånn som jeg overdramatiserer, er det kanskje best.

10 kommentarer

Guro

19.jul.2010 kl.19:32

Jeg tror du er minst like ekte og ærlig som de såkalte rosabloggerne. De som skriver under fullt navn, og til stadighet pøser på med bilder av seg selv. Og det er det som gjør det så fint. At det virker så ekte. Og om det ikke er det, hva så? Du vinner jo ingen "status" på det uansett, siden vi ikke vet hvem du er.

Naitzel

20.jul.2010 kl.00:19

Noen ganger lurer jeg fælt på hvem du er, hvordan du ser ut, hvordan du oppfører deg. Men samtidig er det veldig spennende å kun lese de rene tankene dine. Det er som å lese dagboken til en du ikke vet hvem er. Jeg ser deg for meg og danner mitt eget bilde av deg utfra tankene, og det er minst like spennende!

Røyndom

20.jul.2010 kl.02:33

Tusentakk :]
Jeg liker headeren forresten. Er det faktisk tråder in real life, eller bare photoshop? Minner meg litt om et prosjekt en i klassa mi hadde i høst.

Røyndom

21.jul.2010 kl.01:08

Aaah, okei. Skal jeg sjekke ut, takk for tipset.
Ja, en i klassa mi laget en hel font basert på tråder sånn, faktisk flere som har laget lignende ting med tråder sånn, ei som brukte det i ei bok, så trådene lå over sidene når man åpnet, utrolig kult å se på. Helvetes jobb...
Fikk nesten litt lyst til å gjøre det i morgen selv her nå. hehe

Fredrik

21.jul.2010 kl.19:16

ååå tusen hjarter takk! + elska høgt headeren

maiken

22.jul.2010 kl.00:03

eg håpar du får ein sånn fin ferie! (dei intense draumane vart til underhaldning, men du skal vera glad om du slepp dei heilt) god tur!

celina

22.jul.2010 kl.20:43

det har du helt rett i. men det er finest å være der, på en måte. for det er vondt å ikke være der, av og til. somregel er jeg ganske likegyldig til alt. men i det siste så har jeg prøvd å ikke være det. det funker av og til, bare. jeg tror bare det er meningen at jeg skal være kald. hvertfall etter hva som skjedde. det gjorde meg til en veldig kald person.

jeg syns det er fint at du velger å være anonym. men det får meg til å lure veldig på hvem du kan være. du virker som en fin person, syns jeg.

Kjersti

24.jul.2010 kl.00:46

jeg synes du skal fortsette med å være deg og blogge slik du gjør, som sagt.

og sv: det er kjempevanskelig å tenke slik. før klarte jeg det uten å prøve, for da falt det meg naturlig, jeg var ikke overbevist om at det ikke egentlig fantes noen mening og måtte ikke kjempe for det. nå må jeg. og det gjør jeg. for ja, det er viktig... heia oss som prøver. og tusen takk, mange takk, for at du vil være fast leser. det varmer hjertet <3 <3 <3

Håkon

26.jul.2010 kl.00:48

Skulle ønske du var vennen min.

maren

26.jul.2010 kl.23:37

strider litt imot stalkeren i meg å si dette, men jeg har ingenting imot at du er anonym, selv om jeg gjerne vil kunne feste et ansikt til tekstene dine, hvis du skjønner. og det med å skape et bedre bilde av seg selv tror jeg folk prøver på blogger uansett om de er anonyme eller ikke. skulle ønske jeg var anonym sjæl innimellom, så jeg kunne skrive hva jeg ville uten å tenke på at mamma, pappa, bekjente som ikke skal vite alt om meg eller helt ukjente jeg kan komme til å møte en dag, kan komme til å lese det.

Gjør meg glad:

hits