I går var en bra dag

Jeg husker den gangen jeg skrev om ham som har tjukke dreads eller langt hår eller kanskje krøllete, og gjerne litt mørkt uten at det nødvendigvis måtte være det; han med det fineste smilet, som liker å snakke om kunst og fotografi og livet og døden.

Har jeg funnet ham? Hvis jeg er heldig og litt flink nå, så kanskje. Jeg vet ikke om han liker å snakke om kunst og fotografi og livet og døden, men denne gangen vil jeg finne det ut. Fordi han får meg til å le og fordi han har lange dreads og verdens fineste smil. 

Jeg vet ikke om jeg en gang tør håpe.

2 kommentarer

gullapp

19.des.2009 kl.19:37

ååh, jeg håper

-

ja, gjør det. det hjelper helt enormt for meg å lese gjennom slike punkter når alt er grått. kanskje det hjelper for deg også, det er i hvert fall verdt et forsøk tenker jeg. og ja, det er skummelt. det var ikke meningen, men jeg liker det slik likevel

uteerdetmelkehvitt

20.des.2009 kl.10:57

mm, han tenker jeg og på. En gang iblant..

Gjør meg glad:

hits