eigenarta

Hallo, jeg er så sliten bare, jeg er ikke trist eller lei, eller jo, men det er fordi jeg er så jævlig sliten, ikke sant.

Sitte her og drikke posekakao med ekstra vanilje og kanel. Før leggetid-engangs-rituale som oppsto i dag. Tenke på livet, lissom (og tenk at de to har hatt en natt sammen, de to, ja, ja, okei).

Om å være en klisjé på seg selv.
Femten har lest,

null bryr seg.

(se meg da gi meg oppmerksomhet)

Ville legge meg tidlig. Kan plutselig ikke det.

Jeg vil bare stikke av, til Køben, til Paris; jeg kunne skapt et liv, jobbet med fotografi og tatt kunstutdannelse, eller jeg kunne reist bare for en helg, en uke, tre uker, lest novellesamlinger på kaffebar og smilt til fremmede menn nabobordet eller på gata utenfor. Jeg kan ikke fransk og skjønner ikke dansk, men faen heller da, det lærer man, jeg kan lære både fransk og dansk, og kanskje er jeg heldig der i Køben og møter på han franskmannen fra i høst, som skulle flytte og som ba meg komme på besøk, som holdt meg hardt hardt rundt livet da han sa at han ville sees igjen selv om han skulle videre og jeg skulle videre, til fremmede byer i et fremmed land. Når tida kommer, drar jeg, og da drar jeg for å forsvinne.

For første gang på lang, lang tid, hører jeg på Nick Drake, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har latt det gå så lenge, hvorfor jeg har venta, men så skjønner jeg det; det er fordi han minner meg på en tid, eller kanskje flere tider, som var fantastiske, men også forjævlige fordi jeg hele tiden kunne se slutten komme, føle på kroppen at det som var da aldri kommer til å være igjen. 

Kan ikke du bare gi lyd fra deg, hæ?

Vi snakker om sjalusi og om folk som er sjalu på venner, kjærester. Han sier, men du er jo ikke sånn har jeg inntrykk av, er du? Hva mener du, om jeg er sjalu på deg, spør jeg, for jeg misforstår og tar meg selv i det og vi ler. Jeg tror da det, jeg håper ikke det, sier jeg. Jeg tror ikke du er det, svarer han, du virker ikke som en sånn jente. Forsiktig smil. Vi fniser, litt nervøst, og jeg tenker at jeg har så sjukt lyst til å bli ordentlig god venn med deg, sjukt lyst.

Jeg er ikke noe fan av nyttårsforsetter sånn til vanlig, men jeg kan godt å ha dette som mitt nyttårsforsett:
I 2012 skal jeg dra på festival og danse til jeg ikke kan stå på beina, jeg skal reise til København i vårsola og hilse på han kjekke franskmannen, jeg skal enda le mer enn hele i år og i fjor tilsammen (og det blir mye, kan jeg love), lære meg å svømme enda lengre under vann uten å trekke pusten, og innrede et rom eller en leilighet med mine egne ting og kalle det hjemme. Jeg skal kjøpe rød leppestift og tørre å bruke den. Jeg skal gjøre dumme ting og angre litt på dem etterpå, men egentlig ikke fordi det blir så gode historier. Året som har gått har vært bra, helt jævla fantastisk bra, og året som kommer skal bli enda bedre. Bare vent.

Den dagen vi møttes - jeg husker at jeg tenkte, damn, hun virker jævla kul, men så (og jeg husker ikke akkurat når du gjorde det, eller hvor vi var) tok du av deg solbrillene så jeg fikk se øynene dine, og jeg bare, for ei jente, fy faen, for ei jente; og jeg fikk rett, du er helt utrolig, du er så bra.

Etter at jeg kom hjem fra turen, kjenner jeg at jeg har vokst: Jeg er sikrere, tryggere, rakere. De destruktive tankene kommer av og til, men må trenge seg frem mellom gode venner, gode minner, morsomme prosjekter og spennende planer. Vintermørket likeså. Jeg har det mye bedre enn jeg forventet. Jeg har det bra. God jul!

Å være hjemme: Fint, trygt. Tomt. Det som er bra veier på en måte opp, eller jevner i alle fall ut, for savn og knuter i magen, med det resultat at hele innsiden føles som et stormende hav og samtidig hul og tom og svart. Og i tillegg, eller kanskje fordi, er jeg alltid forferdelig trøtt - jeg gruer meg til hver eneste morgen, til hver eneste gang jeg må stå opp, og bruker dagen på å lengte etter kveld, etter å pakke meg inn i varmt og mykt. Jeg vet ikke hva som hjelper. 

Du vet når du ser noen på gata eller på bussen, blikkene deres møtes, dere smiler kanskje til hverandre? Dere sees aldri igjen. Og allikevel elsket dere hverandre i de ti sekundene. Kanskje til og med for alltid.

Jeg satt i sola med lunsjen min, og en pen mann med litt skjegg og krøllete hår går forbi. Han ser på meg, jeg smiler, han smiler, og plutselig ønsker hele meg at han setter seg ved siden av meg og hjelper meg å spise opp maten min som jeg har så altfor mye av. Han forsvinner. 

Pause.
Puster dypt. 

Jeg får en impuls. Jeg vil farge håret. Og jeg vet hvor jeg skal gå, vagt, et sted i en gate i nærheten med en spesifikk dame, så jeg leter, finner, men hun er ikke der. Ok. Går inn i bruktbutikken ved siden av. 

Inne: En kjent figur. Han ser opp, jeg vet ikke hva jeg skal si, ser vekk, snur meg mot ham igjen og spør om ikke vi har møttes før for du ser så kjent ut, og jeg tenker herregud for en teit ting og si og herregud så fin han er, og han svarer at han la merke til meg på torget i sola, det var der vi møttes, eller ikke møttes. Han sier at han hadde så forferdelig lyst til å sette seg ved siden av meg der, men ikke turte. For hva skulle han ha sagt? Vi snakker en stund. Han spør om jeg ikke vil bli med å kjøpe noe å drikke, og jeg sier ja. 

Spol frem noen timer, kveld: Vi har spist, skal egentlig på konsert. Sitter på en madrass inne på teatret han bor på bare i natt, hører på Sigur Rós, drikker te. Han sier, tenk at du er her, tenk på alle de man ser på gata slik som jeg så deg, som man kanskje aldri glemmer selv om det bare var et øyeblikk; og nå er du her. Så spiller han for meg og det er ufattelig vakkert. Han holder rundt meg, stryker meg over håret, lukter parfymen min, vi kysser, håret hans er mykt og han ser akkurat så fransk ut som han er, kanskje vi aldri ser hverandre igjen og kanskje vi gjør det, jeg prøver å ikke tenke, bare føle - hva som er riktig akkurat nå og akkurat dette er riktig akkurat nå. 

Hendene mine blir aldri varme og han forteller om et fransk ordspill; froides mains, chaude amours. Kalde hender, varmt hjerte. Han følger meg hjem. Ingen av oss vil helt slippe taket, men vi må. Han går ikke før han ser at jeg har fått låst meg inn, smiler en siste gang. En eller annen gang, et eller annet sted, skal vi sees igjen.