jeg tror du er borte for godt denne gangen

Av og til ser jeg p steinen din og vurderer litt ha den i lomma p jakka mi nr jeg gr til og fra skolen. Jeg tror det kunne vrt lreit: den er s god ta p, ruglete og glatt, myk og hard. Det er en slags trygghet i teksturer, synes jeg. I hndfasthet. Jeg har lrt mye nytt om meg selv i det siste, om fasthet, om rammer, og balansen mellom fle seg trygg og fle seg kvalt. Flelsen av vre i fritt fall fordi holdepunktene gr i opplsning. Det kommer jo til g bra med meg, det er ikke dt. Det gr generelt ganske bra med meg, tror jeg, i alle fall sett utenifra. Hper jeg, i alle fall. Men jeg hper jo p s mange ting.

nonsens

For tiden, innser jeg i strre og strre grad at jeg ikke er p riktig sted. Det er ikke her jeg hrer til, det er ikke dette jeg skal gjre, og jeg selv er ikke den jeg trodde jeg var. Denne flelsen, som lenge bare har ligget under huden uten helt f riktig feste, som bare har vrt anelsen om at det er noe som skurrer, blir bare tydeligere for hver dag som gr, og jeg holder p kveles av den, fordi jeg fortsatt er her og fortsatt ikke helt vet hva jeg skal gjre. Jeg kan jo ikke fortsette snn? Det er som om livet jeg lever slver meg ned - jobbe, sove, spise, henge, drikke, hva skal jeg ha p meg, hva skal jeg si, hvor skal jeg dra i dag, hvem skal jeg ringe etterp, hvem spiller i kveld, hva skal jeg lage til middag, det er s mange sprsml som er helt uvesentlige, helt fullkomment meningslse, og nesten alle rundt meg er ogs litt snn, tmt for egentlig mening. Jeg har ikke tenkt flyte gjennom tilvrelsen bare fordi dere gjr det, jeg vil ikke bli i Oslo bare fordi jeg romantiserer bde bysommeren og vinterdepresjonen, fordi det fornye kontrakten og sykle opp p blindern er det greieste alternativet, det som krever aller minst og som samtidig er akseptabelt sett fra et utenfraperspektiv. Oslo er fint nok det, men jeg hater vre fanget her, hater at jeg vugger meg selv inn i en slags apati forkledd som rastlshet, planlshet, som selve bildet p vre tidlig i tjuera.

men jeg gr der

Det er ikke noen naturlig rute for meg g langs akerselva, for selv om jeg ikke bor s altfor langt unna, er det akkurat langt nok til vre upraktisk - det innebrer komme seg dit for komme seg steder, ta bussen liksom, for s g nedover langs elva for eksempel - det er fint, men ogs en hel utflukt. Eller opp fra byen, da, for det er finere om det frst skulle vre, men da m jeg frst komme meg til sentrum, s til nederst p lkka, for s g oppover, og s enten g videre over st.hanshaugen og bislett og fagerborg, eller g hele veien opp til arendalsgata, til bussen. Til eller fra jobb ville det vre en helt uaktuell, kjempelang omvei, en omvei jeg kun har tatt n gang tidligere og som den gangen overhodet ikke ble gtt fordi det kom til vre spesielt hyggelig.

n mangler bare n

Akkurat n har jeg lyst til beskrive den stemningen som er inni meg, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjre det, for jeg vet ikke helt hva den er. Jeg er glad, tror jeg, eller, rolig. Og jeg satte akkurat p en lt av Bugge Wesseltoft som jeg hadde glemt, ogs var det ikke bare en fin lt, menlitt snn, ja, her er du jo.

nyanser:

Men det jeg husker, det jeg faktisk ser for meg nr jeg prver huske ansiktet ditt, er uttrykket du hadde da vi sto verst i trappa den mandagen. Det er et uttrykk jeg ikke klarer beskrive, ddt og levende p samme tid, og for frste gang forsto jeg hva det innebrer beskrive noens ansikt som grtt. Som om du liksom glemte holde trekkene dine p plass, snn som man jo vanligvis gjr, i alle fall mer eller mindre, man holder dem der man vil, kontrollerer sitt eget uttrykk - nyaktig hvor mye av innsiden som skal vises p utsiden - bare at akkurat da glapp den kontrollen, alle flelser kom til syne, som om utsiden i et yeblikk bare var innside.

h -

Hvorfor gjr du dette mot meg?

krampetrekning:

Jeg mtte en gutt jeg trodde jeg kunne stole p, og mistet kanskje en venn omtrent samtidig. Om det henger sammen, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg brukte den bl anorakken helt til det ble altfor varmt, og at jeg plutselig gr litt oftere langs Akerselva enn fr.Det er blitt som dobbel kjrlighetssorg, og jeg gjr alt jeg kan for ha det bra: jeg sover i rent sengety, rydder, srger for at de fineste genserne mine alltid er nyvaskede, prver spise ordentlig, puster dypt inn for kjenne lukten av syriner og nesten-sommer, har blomster p skrivebordet, bestiller teaterbilletter, drikker, danser, overnatter hos venninner, passer i det hele tatt p leve, bare at det er ikke er leve. Det er overleve. Jeg holder hodet over vannet, men gjr alt halvveis, glemmer hvor jeg er, hva jeg gjr. Jeg er ikke alene, jeg vet hvor jeg skal snu meg. Og blir jeg alene, hrer jeg p Beyonc og ver p shake ass. Men ikke sant, det hjelper ikke hvor mye jeg snakker eller hvor mye hofter jeg vrikker, nr det er en som ikke er verdt tida mi og en som bare har forsvunnet.

fr jeg gr, str jeg i kjkkendra med et vannglass og forteller at jeg vet at han vet at jeg synes han er kjekk

-

the great gatsby

Vi hrer p reagge hele tiden, det er det som passer n, sier han, dagen derp, reagge p youtube. Barna reagerer ogs positivit p reagge, forresten, fortsetter han, og jeg kommer p den gangen jeg satte p et stykke av Beethoven p jobb. Vi spiller den etterp, Suk Trios fremfring av erkehertugtrioen, og han sier noe om at det treffer ham i sjela. Han sitter i lyset fra vinduet n, med lukkede yne og siggen i hnda over kneet, og jeg ser p ryken som virvler oppover og oppover, tenker at det ville vrt en perfekt scene i en film.

en gang for lenge siden:

Og n har pappa drukket vin igjen, sitter i stua og ser p tv, de snakker om Elvis, og pappa blir indignert over manageren som dela alt, stakkars Elvis, sier pappa, ikke rart han ville vekk fra seg selv.

Les mer i arkivet Februar 2014 Juni 2013 Mai 2013
hits