jeg tror du er borte for godt denne gangen

Av og til ser jeg på steinen din og vurderer litt å ha den i lomma på jakka mi når jeg går til og fra skolen. Jeg tror det kunne vært ålreit: den er så god å ta på, ruglete og glatt, myk og hard. Det er en slags trygghet i teksturer, synes jeg. I håndfasthet. Jeg har lært mye nytt om meg selv i det siste, om fasthet, om rammer, og balansen mellom å føle seg trygg og å føle seg kvalt. Følelsen av å være i fritt fall fordi holdepunktene går i oppløsning. Det kommer jo til å gå bra med meg, det er ikke dét. Det går generelt ganske bra med meg, tror jeg, i alle fall sett utenifra. Håper jeg, i alle fall. Men jeg håper jo på så mange ting.

nonsens

For tiden, innser jeg i større og større grad at jeg ikke er på riktig sted. Det er ikke her jeg hører til, det er ikke dette jeg skal gjøre, og jeg selv er ikke den jeg trodde jeg var. Denne følelsen, som lenge bare har ligget under huden uten å helt få riktig feste, som bare har vært anelsen om at det er noe som skurrer, blir bare tydeligere for hver dag som går, og jeg holder på å kveles av den, fordi jeg fortsatt er her og fortsatt ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke fortsette sånn? Det er som om livet jeg lever sløver meg ned - jobbe, sove, spise, henge, drikke, hva skal jeg ha på meg, hva skal jeg si, hvor skal jeg dra i dag, hvem skal jeg ringe etterpå, hvem spiller i kveld, hva skal jeg lage til middag, det er så mange spørsmål som er helt uvesentlige, helt fullkomment meningsløse, og nesten alle rundt meg er også litt sånn, tømt for egentlig mening. Jeg har ikke tenkt å flyte gjennom tilværelsen bare fordi dere gjør det, jeg vil ikke bli i Oslo bare fordi jeg romantiserer både bysommeren og vinterdepresjonen, fordi det å fornye kontrakten og sykle opp på blindern er det greieste alternativet, det som krever aller minst og som samtidig er akseptabelt sett fra et utenfraperspektiv. Oslo er fint nok det, men jeg hater å være fanget her, hater at jeg vugger meg selv inn i en slags apati forkledd som rastløshet, planløshet, som selve bildet på å være tidlig i tjueåra. 

men jeg går der

Det er ikke noen naturlig rute for meg å gå langs akerselva, for selv om jeg ikke bor så altfor langt unna, er det akkurat langt nok til å være upraktisk - det innebærer å komme seg dit for å komme seg steder, ta bussen liksom, for så å gå nedover langs elva for eksempel - det er fint, men også en hel utflukt. Eller opp fra byen, da, for det er finere om det først skulle være, men da må jeg først komme meg til sentrum, så til nederst på løkka, for så å gå oppover, og så enten gå videre over st.hanshaugen og bislett og fagerborg, eller gå hele veien opp til arendalsgata, til bussen. Til eller fra jobb ville det være en helt uaktuell, kjempelang omvei, en omvei jeg kun har tatt én gang tidligere og som den gangen overhodet ikke ble gått fordi det kom til å være spesielt hyggelig.

nå mangler bare én

Akkurat nå har jeg lyst til å beskrive den stemningen som er inni meg, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, for jeg vet ikke helt hva den er. Jeg er glad, tror jeg, eller, rolig. Og jeg satte akkurat på en låt av Bugge Wesseltoft som jeg hadde glemt, også var det ikke bare en fin låt, men litt sånn, åja, her er du jo. 

nyanser:

Men det jeg husker, det jeg faktisk ser for meg når jeg prøver å huske ansiktet ditt, er uttrykket du hadde da vi sto øverst i trappa den mandagen. Det er et uttrykk jeg ikke klarer å beskrive, dødt og levende på samme tid, og for første gang forsto jeg hva det innebærer å beskrive noens ansikt som grått. Som om du liksom glemte å holde trekkene dine på plass, sånn som man jo vanligvis gjør, i alle fall mer eller mindre, man holder dem der man vil, kontrollerer sitt eget uttrykk - nøyaktig hvor mye av innsiden som skal vises på utsiden - bare at akkurat da glapp den kontrollen, alle følelser kom til syne, som om utsiden i et øyeblikk bare var innside.

h -

Hvorfor gjør du dette mot meg?

krampetrekning:

Jeg møtte en gutt jeg trodde jeg kunne stole på, og mistet kanskje en venn omtrent samtidig. Om det henger sammen, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg brukte den blå anorakken helt til det ble altfor varmt, og at jeg plutselig går litt oftere langs Akerselva enn før. Det er blitt som dobbel kjærlighetssorg, og jeg gjør alt jeg kan for å ha det bra: jeg sover i rent sengetøy, rydder, sørger for at de fineste genserne mine alltid er nyvaskede, prøver å spise ordentlig, puster dypt inn for å kjenne lukten av syriner og nesten-sommer, har blomster på skrivebordet, bestiller teaterbilletter, drikker, danser, overnatter hos venninner, passer i det hele tatt på å leve, bare at det er ikke er å leve. Det er å overleve. Jeg holder hodet over vannet, men gjør alt halvveis, glemmer hvor jeg er, hva jeg gjør. Jeg er ikke alene, jeg vet hvor jeg skal snu meg. Og blir jeg alene, hører jeg på Beyoncé og øver på å shake ass. Men ikke sant, det hjelper ikke hvor mye jeg snakker eller hvor mye hofter jeg vrikker, når det er en som ikke er verdt tida mi og en som bare har forsvunnet.

før jeg går, står jeg i kjøkkendøra med et vannglass og forteller at jeg vet at han vet at jeg synes han er kjekk

-

the great gatsby

Vi hører på reagge hele tiden, det er det som passer nå, sier han, dagen derpå, reagge på youtube. Barna reagerer også positivit på reagge, forresten, fortsetter han, og jeg kommer på den gangen jeg satte på et stykke av Beethoven på jobb. Vi spiller den etterpå, Suk Trios fremføring av erkehertugtrioen, og han sier noe om at det treffer ham i sjela. Han sitter i lyset fra vinduet nå, med lukkede øyne og siggen i hånda over kneet, og jeg ser på røyken som virvler oppover og oppover, tenker at det ville vært en perfekt scene i en film.

en gang for lenge siden:

Og nå har pappa drukket vin igjen, sitter i stua og ser på tv, de snakker om Elvis, og pappa blir indignert over manageren som ødela alt, stakkars Elvis, sier pappa, ikke rart han ville vekk fra seg selv.

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Juni 2013 » Mai 2013
hits