eigenarta

Det går bra. Eller, greit. Jeg henger etter med alt, takka nei til en av skolene jeg har drømt om i årevis og kom ikke inn der jeg aller helst vil gå. Men jeg vil ikke betale flere hundre tusen for noe som kanskje er litt gøy, og at jeg ikke kom inn på den andre betyr at jeg kan flytte til Berlin eller hvor som helst neste år og heller gå på skole der. Og dessuten så er ting ganske bra. De er det. Jeg er bare sliten, sikkert, og litt redd igjen. Men det går over. Det er ingen grunn til å være redd. 

Jeg hater å ha det sånn. Jeg hater at jeg blir paranoid og redd for blikk og små gester som bare jeg ser, og som sannsynligvis bare er oppdikta. Men jeg ser dem jo. De liker meg ikke. De vil helst ha meg langt vekk. 

Jeg vil skrive, men jeg klarer ikke formulere noe. Ingenting føles viktig nok. Og det er jo ikke sant, men på en måte er det sant likevel fordi jeg ikke vet, jeg var jo ikke der, jeg så ikke lysene fra mobiler som aldri fikk svar da sola gikk ned og mørket la seg, løp aldri for livet, ingen jeg kjenner løp for livet. Jeg kan bare lese hvert ord i avisa, helt til jeg ikke orker mer, helt til jeg håper at det blir ferdig fortere om jeg bare lukker øynene og blar forbi. Men det blir jo ikke det, og enn så lenge kan jeg ikke gjøre noe annet enn å leve.

Radioen spiller den der nittitallslåta, eller er den tidlig totusentall kanskje, jeg husker ikke, husker bare at jeg var veldig ung. I'm a big, big girl in a big, big world, det grep meg selv om jeg bare gikk på barneskolen, og ikke skjønte mer enn den ene setningen. Det var en gang i en bursdag, husker ingenting av den, noe med mørkeblått og kremhvitt, men jeg vet ikke, det må jo være nesten ti år siden, kanskje mer, da de andre, eller var det bare hun ene, ikke ville spille den av, den var dårlig eller kjedelig eller hva nå enn småjenter pleide å si rundt tusenårsskiftet.

Jeg hører på den musikken jeg hørte på i Chicago, da jeg ikke klarte å tenke på annet enn deg, selv om det var teit, selv om det var alt jeg egentlig ville unngå. Hun synger om dager, om forandringer, and I wonder, osv, sant, it's just that I've been losing so long. Og det er ikke det at jeg savner deg, selv om jeg på gjør det óg, jeg mener bare at jeg ikke er avhengig av deg, var aldri det, vi kjente hverandre bare i tjuefem dager, det er ikke så himla mye om de var aldri så intense og fulle av liv. Men jeg savner følelsen, selvsagt, og jeg vet at vi aldri kommer til å sees igjen og det er jo trist, det skjønner vel alle. Selv om vi hadde møttes igjen ville det aldri vært det samme, aldri noensinne, og uansett om vi hadde delt noe fint da også, helt sikkert, så ville det vært annerledes og tvunget, tror jeg, og det er kanskje derfor vi ikke snakker sammen lenger. Greia er at jeg synes det er bra, jeg synes det er bra fordi det gjør akkurat de tjuefem dagene til et helt eget lite eventyr, en bit av livet mitt som forandret meg og en bit av livet ditt som påvirka deg, som for alltid vil være prega av oss. Det er bra at det er konsentrert i et slags konkret minne. Men så sitter jeg her da, med musikken og den følelsen fra Chicago da du var i en annen stat og skulle hente meg neste søndag, da jeg bare visste, og uansett skulle fly over atlanteren fem dager etter der igjen. I had a lover, I don't think I'll risk another, både jeg og Nico er cheesy som faen og allikevel da, allikevel.

Da jeg var yngre hadde navnet mitt en ekkel klang, et drag over seg; uskyldig nok til at ingen kunne tas på det, men tydelig nok til at jeg hørte det. Ingen bruker det draget lenger nå, bortsett fra kanskje jeg selv noen ganger, inne i hodet mitt. Jeg er tjue år nå, ikke tolv, ikke femten, og selv om jeg aldri ble fantastisk vakker og veltrent, så er jeg jo ok, helt ok, kanskje litt kvapsete rundt magen, sant nok, men hva gjør vel det sånn i det store og hele. 

Joda, klart du er hyggelig og dialekta di er fin og håret ditt har schwung, og du er søt når du kommer bort uten å egentlig ha noe å si. Men dette er bare tull, ikke sant, en unnskyldning like oppdikta som følelsene mine:
Det handler om noe helt annet, om bekreftelse og behov. Av og til tror jeg, eller nei, vet jeg, at jeg tenker i feil baner, gjør alltid det, blir forelska i folk fordi jeg har lyst til å være forelska, lager følelser der de ikke finnes, hallo la meg få kjenne noe. Og jeg tror det er derfor jeg ikke helt klarer å glemme da venninna mi sa at vi nesten kunne sett ut som et par om man ikke visste bedre, da du klarte å si at du hadde vært heldig om du var kjæresten min og likevel få det til å bare være et hyggelig kompliment, helt casual på myk jærsk. Men alle vet jo bedre, og jeg også, det er bare oppdikta, en forventning til deg som du ikke kan eller skal kunne innfri og jeg håper du aldri prøver.

Vi satt på madrassen hans med te og Sigur Rós da han sa, tenk at du er her. Tenk på alle de man ser på gata slik som jeg så deg, som man kanskje aldri glemmer selv om det bare var et øyeblikk og så, nå, er du bare her. Vi skulle egentlig på konsert, men teen ble aldri kald og jeg ble aldri varm, så han pakka meg inn i en sovepose og spilte for meg, spurte om jeg kanskje ville sove over. Men jeg sa nei og han fulgte meg hjem. Sto lenge utenfor døra, han ville ikke slippe og jeg ville ikke slippe, men jeg slipper allikevel. Han sto der helt til jeg fikk låst meg inn og da jeg våkna neste morgen var han i en annen by.

Jeg har jobba hardt, jævla hardt, med å rive ned mine egne murer slik at andre kan slippe inn; slik at jeg skal klare å si fra hvis jeg trenger å bare bli fortalt at det kommer til å gå bra, at det kommer til å gå over, få til tre skritt ut døra og inn på naborommet, si, hallo, jeg er skikkelig trist og jeg vet ikke hvorfor. 

Og nå er det over. Jeg tenkte på det underveis, jeg venta på andre desember og tenkte at tida kom til å gå videre uten meg. Den grønne sykkelen var tross alt ikke min, og alle luktene og smakene og vinden i ansiktet og fingertupper over mykt skjegg, det var bare akkurat da, det var fragmenter av øyeblikk og ingenting mer. I boka mi skreiv jeg, jeg kommer til å glemme denne følelsen, dette som akkurat nå er livet mitt, og det var sant da og det er sant nå.